Følelser er ingen sykdom og fortjener dagens lys.

Vi må tørre å snakke og dele mer om følelser. Særlig de som er vanskelige. 

Etter at jeg rett før helgen delte et innlegg på min private Facebook konto om at jeg har det vondt nå, og ofte har det på grunn av mine fysiske plager, så har jeg hatt anledning til å reflektere selv og sammen med andre som har tatt kontakt rundt dette med vanskelige følelser og livsbetingelser. Det blir det ny bloggpost av. Dette er også litt i forlengelsen av mitt forrige blogginnlegg om å være sterk og åpen. Sterk og åpen . 

Å ha vanskelige følelser er langt vanligere enn vi skulle tro når vi beveger oss i det offentlige rom. Å ha så mye smerter at man i perioder ikke vet om man orker mer, er en naturlig respons på nettopp dette. Det er langt vanligere enn vi skulle tro. Å ikke kunne snakke åpent om det bidrar ikke bare til stigma rundt det, men kan igjen føre til at den som har det sånn blir isolert med disse følelsene. Jeg tror det er mer skummelt på sikt. Det påfører skam, skyld, frykt og derfor mer smerte. 

Noen mener at man ikke skal snakke om det i det offentlige rom. Andre tør ikke. Når vi leser eller snakker om og med noen som uttrykker vanskelige følelser, så er vi raske til å henvise til mental helsetjeneste. Og det er bra. Men jeg mener også at vi må kunne være rause og åpne og ta det imot selv. Ellers så blir det gjemt bort i mørke rom og sykeliggjort. Det er ikke sjukt å ha følelser. Å bry seg er ikke nødvendig bare å sende noen videre til profesjonell hjelp. Det er også å si: du er syk/ikke normal. Å bry seg er å akseptere og være åpen for å høre hvordan andre har det. Det er også å tørre å dele hvordan man selv har det. Vi er forskjellige vi mennesker, både i hvor sterke følelser vi har, men også hva vi har opplevd og derfor hvordan følelsene våre agerer. Men en ting har vi felles. Og det er at vi har følelser. Jeg  tror det er på tide at vi snakker mer om dem. 

Vi må slutte å diagnostisere og sykeliggjøre følelser. Hvis vi ikke aksepterer og tåler egne og andres følelser, særlig når de er vanskelige, så er jeg redd for at vi er med på å diagnostisere og sykeliggjøre følelser. Jeg er ikke alene om å bekymre meg for det. I mange sammenheng leser vi i nyhetene og ellers på nett om syn og ytringer rundt diagnostisering av følelser. Noen stiller spørsmål. Og jeg gjør også det. Men jeg skal kun snakke for meg selv. Og henvise en vanskelig samtale med en venn til en mental helsetjeneste eller annen ressursperson er selvfølgelig helt rett innimellom, men jeg tenker at vi fremdeles fraskriver oss ansvar for å ta vår del på den måten. 

I stedet for å spørre hva som feiler en i krise så kan vi f eks spørre hva som gjør vondt. De fleste som opplever kriser eller som har langvarige vanskelige følelser rundt det å eksistere, gjør det fordi at de har eller har hatt vanskelig livsbetingelser eller ekstreme hendelser livet sitt. Det må det være lov å snakke om. I seg selv mener jeg at det ikke er et sykdomstegn. Å ikke reagere på negative livsbetingelser eller ekstreme hendelser synes jeg er mer oppsiktsvekkende. Og det må vi tørre å snakke om. Å skrive om.  Generelt så mener jeg at vi i altfor liten grad tør å åpne opp om følelser overfor hverandre og det skaper front, frykt og isolasjon. 

På samfunnsnivå er vi opptatt av psykisk helse og uhelse. Vi snakker mer om det, og informerer om mer om det mer enn før. De fleste av oss vet vel mye mer nå enn vi gjorde før. Det er bra. Likevel føler jeg at vi ikke egentlig har tatt det innover oss. Når det for eksempel er et program på TV hvor det har vært et tema som har berørt noen følelsesmessig, så står det at hvis man sliter med vanskelige følelser så kan man ta kontakt på en telefonlinje for mental helse. Det er fint. Men hvorfor  kan vi ikke legge til at å snakke åpent med hverandre om det med venner og familie også er fint? 

Kanskje mye av det som helsevesenet i dag må ta seg av, kan avhjelpes av oss selv rett og slett. Ved at vi er åpne, og rause medmennesker for hverandre. For hvis man først føler seg sårbar, så kan det være enda mer sårbart å bli henvist til profesjonell hjelp som om man skal være syk. Og man skal uansett etter en profesjonell samtale, fungere i det såkalte normale liv. Hva nå det er. 

Selvfølgelig er det slik at noen vil trenge profesjonell hjelp til å takle vanskelige følelser. Til å mestre bedre hverdag med vanskelige følelser. Det er ikke et enten eller heller. 

Jeg understreker at jeg ikke er profesjonell, men jeg har levd med vanskelige følelser så godt som hele mitt liv. Jeg har også vært i terapi med profesjonelle i mange år. Og noe av det vi har jobbet mest med fra forskjellige vinkler, er å forstå hvorfor disse følelsene har kommet som en respons på det jeg har opplevd. Altså helt normale følelsesmessige reaksjoner på unormale belastninger.  Jeg tror det er mer vanlig enn vi er klar over. Og jeg synes det er på tide å si det som det er. 

De som følger meg vet at jeg har hatt et krevende liv. Jeg vokste opp under omsorgssvikt, har mistet et barn, vært gjennom en tøff skilsmisse og har i mange år vært syk med daglige store smerter og tap av funksjon. Jeg har i mange år snakket med profesjonell terapeut. Det har gitt meg innsikt og forståelse og har i perioder gitt symptomlindring. Jeg har også drevet veldig mye utvikling på egenhånd. Disse tingene har gått hånd i hånd. Men jeg har først og fremst hatt venner rundt meg jeg kan snakke med det som foregår. Det er gull verdt.

Så mitt ønske er at neste gang du leser på Facebook eller andre steder at en venn eller en bekjent sliter, vis omsorg og oppmuntre gjerne til å fortelle mer. Ikke motsatt. Del gjerne det du har opplevd selv, hvis du har krefter til det og selvfølgelig er det ikke for alle å dele offentlig slik jeg gjør. Men du kan begynne med å dele med noen som står deg nær. Og min oppfordring i dag er til de som står deg nær. Våg å ta deg imot. ❤️ 

Her er Facebook posten: 

«Og slik havnet jeg i rullestol!

Dette var ment å skulle bli en litt spøkefull post. 

Jeg skrev jo her om dagen om at jeg har fått besøk av noen engler her nede i Spania. På onsdag så kommer de og begynner å vaske for meg. Og på mandag skal jeg få se på leiligheter de har hvor man kan få plass hvis man har behov for hjelp. Med tanke på senere opphold. En av de tingene vi snakket om, var at jeg lovet å be om assistanse på flyet til hjemreisen. Jeg er jo dårlig, men jeg er vant til å klare mye selv. Jeg biter tenna sammen og finner mer eller mindre gode løsninger. Jeg måtte be om assistanse på vei hit, på flyplassen her, men det var med nød og neppe at jeg rakk det. Jeg prøvde i det lengste uten. Jeg skjønte helt til slutt at dette klarer jeg ikke alene. Min gode venn Knut Egil var min følgesvenn og assistanse hjemme og var med meg helt til jeg var gjennom sikkerhetskontrollen. Gull verdt. I Malaga ble jeg møtt av en hyggelig flyplass ansatt som raskt fant ut hva jeg trengte hjelp til og fikk meg og Baltazar og bagasjen til drosjen. 

Hjemreisen, som ennå er to måneder til, var gjenstand for den samtalen vi hadde her. Og jeg er helt enig, det gjelder å forberede seg i god tid. De vil også kunne hjelpe med andre ting, for eksempel å pakke og transportere meg til flyplassen og selvfølgelig sluttvask. Jeg har tenkt jeg skal klare alt selv, bortsett fra sluttvask. 

Da jeg ringte SAS i går for å bestille assistanse, så fant jeg to bokser og krysse av for. Den ene er blind/døv, den andre er rullestol. Nå er det sånn at jeg verken er blind eller døv, eller har behov for rullestol. Jeg tenkte med grøss på den gangen jeg måtte be om assistanse på vei hjem fra Texas i 2019. Da jeg ble presset ned i en rullestol. Jeg hadde ingen problemer med å gå da, men trengte hjelp til innsjekk, Security mm pga hodet slutter å fungere. Fordi det var det eneste assistansen de hadde så ble det rullestol. 

Tilbake til gårsdagens samtale. Etter at jeg hadde forklart at jeg har Chronic fatigue syndrome (nærmeste jeg klarer å forklare på engeksk for han her hadde aldri hørt om ME) og et par av alle de andre diagnosene jeg har pådratt meg opp gjennom, og forsøkt å forklare at det normalt er det cognitive som svikter. Men at jeg også vil trenge et par ekstra hender til å håndtere både en hund og bagasje, så så spurte den stakkars agenten om vi ikke bare kunne sette et kryss på rullestol. Og ta det derfra. 

Å forklare for andre denne uforklarlige sykdommen er jo helt tullete. Egentlig så trenger jeg jo bare et menneske som kan følge meg hele veien og ha et par hender, og et klart hode og støtte seg på. Han solgte inn ideen om en rullestol. Kan ikke det være deilig å sitte i en stol og bli rullet fram til gate mens alle de andre løper og stresser? Joda, sa jeg. Og tenkte at det kommer til å bli vel så mye stress for meg å sitte oppi der. Og hodet fingerer jo ikke bedre av den grunn. Men jeg får satse på at jeg kan forklare litt nærmere når jeg kommer til flyplassen. Det fungerte utmerket da jeg kom til Malaga. Dessuten gjør det noe med en å bli puttet i rullestol. På samme måte som det er når man blir iført sykehus kjortel. Man blir straks sykere, og blir ofte behandlet litt mer omstendelig. Sikkert som når jeg begynner nærmest å rope til eldre mennesker fordi jeg antar de ikke hører. (Slik at de stakkars med høreapparat får seg en skingrende stemne å skru ned). Huff🫣

Men ikke før hadde jeg tenkt altså, så skjønte jeg under dagens morgentur til stranden her at det kan gå troll i ord. Jeg har jo vært dårlig lenge, og en herre i pels på speed nedover bratte bakker med utfall og stress herfra til evigheten er som å holde igjen 10 ville hester. Det er lite flat mark her og jeg har fått kjørt lårmusklene møre daglig. De siste par ukene har jeg kuttet ned langturer og dratt på stranden slik at han kan løpe og snuse fritt mens jeg hviler. Så måtte jeg begynne å ta pause i bakken ned. Sette meg ned på en krakk. Så måtte jeg gå innom en liten grønn stripe bak et gjerde slik at jeg kunne slippe ham og få ut litt stress slik at jeg skal klare siste bakke ned. Jeg har begynt å ta heis og indre svalganger i bygget her for å korte den siste bakken opp, eller ned. En frokost på cafe før vi går som skilpadde opp - med innlagt pause på benk. Så har jeg kommet meg gjennom det. Men det har gått rett ned. Jeg klarer såvidt å karre meg ut av horisontalen før neste tur. 

De siste dagene har jeg kjent det, selv om jeg har fortrengt det. Melkesyra. Jeg pleier å få den i hodet, mange får den i bena. Det er mange pasienter med min sykdom som er avhengig av rullestol mer eller mindre. I perioder, til lang distanse eller hele tiden. Jeg har vært heldig som har kunnet gå. Selv om hodet ikke fungerer, og smertene hyler. Nå forstår jeg at jeg ikke lenger heller kan gå snart. Jeg har fortrengt det, for jeg er redd for at jeg skal havne i rullestol for godt. Jeg tør ikke slippe det løs. I fag kjente jeg alvoret sige inn. Om jeg ikke stopper, kan det bli en stopper. Og man har sldri noen garanti for at funksjonen kommer tilbake. Selvom den kan bedres sakte. Noen av de jeg var på rehab med i 2016 er fremdeles ikke ute av sengen etter den anstrengelsen. En dusjet ikke på år osv. 

Da jeg endelig kom ned til sjøen i dag, og satt og så utover havet så forsto jeg det. Jeg kan ikke mer. Med mindre jeg skal risikere å havne i rullestol. Jeg må ha avlastning til Baltazar. Ordentlig. For nå er det ikke snakk om å bite tenna sammen lenger, det har stoppet. Og det er en krise. Jeg klarer ikke å gå mange skritt, og jeg har også problemer med å stå på bena inne. Det går ikke lenger å hvile i 3 timer for så å skulle ut på tur igjen. Og Baltazar er ikke mulig å få kontakt med når han er ute, det er ikke noe han gjør med vilje derfor har vi heller ikke fått trent det bort. Det er sånn han har laget. Det er stress så fort han er utenfor døra. Og det er dessverre slik at det ser ut til at vi har tatt ut siste rest av min kropp. Han må ut å tisse og en whippet må få bevege seg. 

De siste dagers forberedelser til å få litt hjelp, som da kuliminerte med at jeg endte i rullestol på flyplassen, ble altså en morsom liten post om at assistanse kan være så langt, som fort ble til alvor. 

I dag har jeg tatt en del initiativ, og håper og tror at vi skal finne en løsning for oss. Hvis det ikke går, må vi i verste fall vurdere å reise hjem slik at Baltazar kan bli ivaretatt der. Men vi håper å unngå det. 

Jeg skal få tilføye en ting. Det er ikke så ofte jeg sier det. For jeg orker det egentlig ikke. Men i dag gjør jeg det: ME er en dritt sykdom. Og de som hevder at å presse seg og late som ingenting hjelper, de vet ikke hva de snakker om. Dessverre. Og de er det mange av, ikke bare blant friske der ute. Men også i helsevesenet som er satt til å hjelpe de mest sårbare av oss. 

F - ordet. 

❤️»