Sterk og åpen

Kaffekop. Min ladestasjon. 

Jeg er åpen om det meste, og deler mye. Det vet jo dere som følger bloggen min, følger meg på Facebook, og ikke minst dere som møter meg når jeg er ute.

Å være åpen og transparent ligger i min natur. Å skrive er et kall. Å dele det som jeg eier av personlig erfaring og refleksjon er blitt en livsoppgave. 

For meg gjør dette livet enklere. Jeg har opplevd mye vondt i mitt liv, og har utholdt mye smerte både på innsiden og utsiden. Å dele dette med andre, demper smerten. Og dele den visdommen eller refleksjonen om dette, gir det mening. Men aller mest så gjør det meg mindre sårbar og alene når jeg viser hvem jeg er. Da jeg mistet Martin, mitt første barn, opplevde jeg mye omsorg og støtte men også en øredøvende stillhet og mennesker som så en annen vei og helst gikk over gaten fremfor å møte meg. Det forundret meg og gjorde meg vondt. Jeg følte meg plutselig som en freak, en som var utstøtt. Og det midt i en situasjon hvor jeg trengte å høre ril som aller mest. Mine venner har fortalt meg i ettertid at det var mye lettere å være rundt når en slik tragedie rammer nettopp fordi jeg var tilstede og sa hvordan jeg hadde det.

Så har det vært mange år hvor jeg har måttet holde tilbake, av hensyn til de rundt meg. Først og fremst har det vært aktuelt når jeg var i ledende stillinger i jobb. Når det gjelder mine nærmeste, så er det en balansegang mellom å skjerme de, og oute seg selv. For det er nesten ikke mulig å løsrive seg selv og egne erfaringer uten at det indirekte rammer de en er i relasjon med.  Jeg tenker mest på min sønn. Jeg har valgt å være åpen og ærlig selv om han kan bli møtt med reaksjoner på denne åpenheten uten at jeg kan beskytte ham. Det har vært det vanskelige. Men jeg vil jo nettopp bidra til at det skal være lettere å være ham, og hans barn. 

Utenom det så har jeg synes det har vært merkelig lite vanskelig å dele åpent fra det som rører seg i meg. Jeg har hatt,  og har fremdeles mine demoner å kjempe imot, og så lenge jeg er i indre kamp så forsøker jeg å skjerme det også fra å dele. Det tror jeg kan være lurt. Så får jeg bare ta med meg at man noen ganger ikke klarer den balansen. Som Søren Kirkegaard sa: Livet må leve forlengs, og forstås baklengs.

Selvfølgelig har ikke åpenheten min alltid blitt møtt med respekt, forståelse og ydmykhet. Det hender også at det trigger noen, selv om det er kun meg selv jeg skriver om. Fra voksenkjeft fordi jeg ordlegger meg som jeg gjør eller mener som jeg gjør, til voksenoppdragelse av hvordan man skal te seg i det offentlige rom, og ren ghosting fra mennesker jeg trodde sto meg nær og derfor ville være støttende. Det er vondt, og har vært en vanskelig del å akseptere. Men det er bare sånn det er. Og jeg kommer ikke til å endre meg på grunn av dette. Men innimellom må jeg beskytte meg litt. 

Men alt i alt, og det er fremdeles det store bildet, så møtes min åpenhet med respekt, og ydmykhet. Og det kan være selv om andre er uforstående til det jeg skriver, og det er selvsagt helt lov, eller en uenighet i innholdet. Jeg føler likevel at de fleste ønsker å strekke ut en hånd når man er åpen og gjør seg sårbar på den måten. Derfor ønsker jeg at så mange andre som mulig skal gjøre det samme. For jeg tror at vi er ganske like bak panser og fasader. 

Og det handler jo ikke «bare» de små tingene, for jeg mener at de små tingene er den store tingen.  We are all in this together. Tenk om vi kunne rive murer og bygge broer i stedet for motsatt. Det tror jeg starter med at vi tør å vise hvem vi er for hverandre. Men også at vi tar imot hverandre slik vi er. Og ikke fordømmer det og selvsagt ikke hetser det. 

Du er så modig og sterk sier noe til meg. Jeg tenker ikke på meg selv på den måten. Men jeg  tenker ofte at jeg er annerledes. For jeg forstår jo at dette ikke ligger for alle. Allikevel så velger jeg å tørre å stå i det. Og noen ganger kan jeg synes det er litt skummelt, så gjør jeg det likevel. Da føler jeg meg modig og sterk. Da blir jeg også litt stolt av meg selv. 

Jeg ønsker meg et flere skal tørre å være annerledes. For hvis jeg ikke er sterk nå, så kan det hende at jeg ikke vil være sterk nok senere. Om motstemmene eller panserprofilene får være det dominerende og vi fortsetter å bygge murer og rive broer. Da tror jeg det kan komme en dag hvor det blir mye vanskeligere for meg å være åpen om den jeg er. Så jeg fortsetter. Jeg tar den sjansen.og jeg håper at det gjør det lettere for andre også. 

Tusen takk for at du som leser denne bloggen alltid behandler meg respektfull. At jeg har kunnet skrive alt jeg skriver, og stå i det uten at du gjør meg til latter eller bygger en mur mellom oss. Og jeg håper og tror at det er fordi at jeg klarer å nå til den som må gjemme seg bak ditt panser.

Jeg må bruke smekke for jeg søler så mye! 55 år🫣

Naturen betyr mye for meg. Jeg føler at trærne kan beskytte oss litt og det hender jeg søker dekning under et stort mektig tre😍

Jeg tenker ofte at noen passer på meg. Det hjelper når jeg føler meg sårbar.