En ettermiddag i juni 2009 satt jeg i stua hjemme i eneboligen på Kolbotn. Foran meg sto en eske med jobbsko, et stempel med min signatur til bruk for signering av vedtak og dokumenter som direktør (og som min sønn de neste årene gjerne skulle hatt kloa i🤣) og litt diverse andre personlige eiendeler fra kontoret hos Fylkesmannen i Østfold. Det var min siste arbeidsdag. Og jeg visste at det ikke var noen vei tilbake. År med hardt arbeid for å nå strategisk ledelsesnivå var over. En hel karriere.
Jeg hadde forhandlet en sluttpakke etter en endrings oppsigelse jeg mente var begrunnet i min slagsykdom som hadde rammet året før, og således ugyldig. Jeg var blitt henvist til en langt mindre omfattende faglederstilling og i opptrapping etter sykmelding ble jeg satt som saksbehandler i min egen avdeling.
Samtidig visste jeg at dette var begynnelsen på slutten. Det var ikke bare direktørjobben som falt med sykdom. Det var et point of no return. Jeg var ferdig. Helt ferdig. Jeg visste det inni meg allerede den dagen i 2009, likevel skulle det gå 8 år før jeg endelig kastet inn håndkleet for jobb og var glad for inntektssikring ved uførepensjon i 2017. Da var jeg mye og variert jobbutprøving, en skilsmisse, og sykehuskompetanse, inkompetanse og arroganse klokere.
I de årene som har gått har jeg sakte men sikkert funnet tilbake til meg selv. Den jeg egentlig er, i kjernen. Når jeg verken gjør, handler eller tenker. Da har jeg ro, tilstedeværelse og tilgang til en intelligens mye større enn alle bøker og dokumenter jeg har lest. Og det gir meg en grunnleggende trygghet utover alle de fysiske rammene jeg jobbet så hardt for å holde i. Men det har kostet blod og tårer.
I dag tenker jeg at det var sjelen min som hentet meg hjem fra ville veier og ga meg en second chance. Jeg hadde en sterk drøm i denne perioden hvor jeg møtte en som var min guider, eller følgesvenn i en annen dimensjon. Hun minnet meg på at jeg skulle leve to ulike liv. At min sjelsplan var skrevet slik. Senere har jeg stundert mye og mange måter å forholde seg til livet, og det har blitt en bevissthetsutvidende reise av dimensjoner. Det er virkelig spennende og utviklende. Og kanskje er det slik, at alt er som det skal likevel. Det er i så allefall en måte man kan velge å se livet på. Selvom man selvsagt må leve det, erfare det og delta på alle områder. Å ta valg. Selvom de innimellom ikke er rette vei. Det er sånn man lærer. Og etter mitt skjønn, lever. Ikke bare eksisterer. Det er jo mye mer spennende enn å lese bøker for å kopiere det andre har erfart.
Bildet av den kassa som sto foran meg i 2009 dukker igjen opp i minnet mitt når jeg ser bildet av de få møblene jeg nå stabler på et lite lager før jeg reiser til Spania. Jeg flytter, emigrerer uten plan for om og når jeg kommer tilbake. Kanskje blir det for alltid. Kanskje blir det for en periode. Reisen har vært lang, via langvarig drøm som ble realisert med kjøp av leiligheten i Engelsviken. Som ble et mareritt av håndtverkerfeil i entrepenørfasen, utredninger som sprikte, store summer som kom og gikk. Og ikke minst hvordan små, tette samfunn kan fungere på sitt verste. Det gikk som det måtte gå, alene og syk; jeg solgte meg ut av drømmen som ble et helvete.
Etter tre år i ingenmannsland i Oslo, med noen gjesteopptredener på drømte steder, er kofferten snart ferdig pakket. Jeg har solgt og gitt bort alt jeg har av jordisk gods minus personlige eiendeler i to kofferter og en følgesvenn på 4 ben i et transportbur. Det rare er at det føles riktig. Jeg har fred for det. Ingen forpliktelser, ingen bekymringer om vedlikehold, uforutsette utgifter, spørsmål om hvordan jeg skal få den hjelpen jeg trenger i huset eller med helsen.
I en spansk privat omsorgsbolig på kysten sør for Malaga skal vi bo. Vi skal gå turer ved havet året rundt, bade i sjøen nesten hele året og drikke morgenkaffe på nabolagscafeen hvor vi har blitt kjent, eller med utsikt over havet hvor Marokko innimellom skimtes i horisonten.
Det er rart, men trygghet i egen bolig og kjente omgivelser er ikke lenger så viktig. Det jeg kjempet for i så mange år. Det viktigste nå, er at jeg får det jeg trenger. At jeg kan ha gode dager uten bekymringer for et sårbart sinn og prøvet og skadet nervesystem. Å få fylle dagene mine med aktivitet jeg liker, og hvile jeg trenger. Og ingenting mer. Vi leier for at år av gangen.
Kanskje har min sjel trukket i trådene igjen. Når jeg får det jeg trenger og ikke nødvendigvis det jeg ønsker. For det har jeg erfaring for; det trenger ikke nødvendigvis være det samme. Men kanskje kan det være en lærdom også i dette, en utvikling. Jeg håper det.
Det er med både sorg, glede og undring jeg drar med to kofferter neste søndag. På envies billett til Malaga❤️
❤️❤️❤️
SvarSlett