Jula er ikke for alle






Julen 2024. I Benalmadena, Spania. Tapas og vennemiddag

24. desember 2014 kl. 17 sto jeg på Oxford Street i London. Det myldret av folk rundt meg, gatene var julepyntet og juleshoppingen gikk for seg. Jeg var på vei til Julefeiring i Den norske sjømannskirken i London. Og aldri har jeg følt meg så alene som akkurat da.

Det er snart første søndag i advent. Mørketida er her, og vi tenner lys både inne og ute for å komme oss gjennom som best vi kan. Adventstiden gir oss rom og mulighet for å kose oss med juleforberedelser. Men helt siden slutten av september og begynnelsen av oktober, så har det begynt å krype frem bak ørene. Julaften. Den store dagen, de to til tre magiske timene fra klokken 17:00. For det er da det skal skje, alt på en gang. Sølvguttene synger julen inn, mens det lukter ribbe, lutefisk, torsk og pinnekjøtt over det ganske land. Folk har pyntet seg i finstasen og spenningen er til å ta og føle på. Særlig for de minste. Noen fordi pakkene ligger og frister under juletreet, andre fordi de vet hva det innebærer når mor og far setter seg til for å spise og drikke julemenyen. 

Ifølge en undersøkelse utført av Frende forsikring i 2024, er det cirka 7 % av oss som feirer jul alene. Det er ikke oppgitt om dette er frivillig. Noen feirer jul alene, eller er i allefall alene denne spesielle kvelden fordi de ønsker det. Kanskje fordi konfliktene ble for store og håndtere i et stort late - som selskap, eller fordi man rett og slett kapitulerer for et materialistisk press og for stor fallhøyde. 

Da jeg ble skilt i 2012, trodde jeg at jeg var forberedt på det meste. Det viste seg at det var veldig mye jeg ikke var forberedt på. Som at jeg skulle bli alene annenhver jul. Ja, ikke uten barnet mitt altså, det hadde jeg jo vært innforstått med. Men helt alene. Det var en lang reise dit, som jeg har satt ord på mange ganger før. Men denne dagen, 24. desember 2014 var nok det mest utsatte øyeblikket jeg noen gang har måttet mestre og tåle alene.  For mens jeg sto der i mylderet av folk og julepynt på Oxford Street, så visste jeg at hele Norge sto stille. Det var kun folk med helt spesielle ærend som var utendørs på det tidspunktet. Sølvguttene sang julen inn, og det luktet ribbe, lutefisk, torsk og pinnekjøtt over det ganske land. Jeg kunne ikke følt meg mer alene, og utenfor der jeg stod midt i mylderet av mennesker. 

Vi hater at mennesker er alene på julaften. Det er brysomt. Selvsagt inviterer vi den gamle rare tanta, eller onkelen til julaften feiringen. Alle smiler og later som ingenting. Hun blir aldri invitert ellers, og stort sett bare referert til som en særing i slektstreet med ukente verdier i arveskuffen.  Men på julaften skal ingen sitte alene. De gir god samvittighet og invitere sånne. Hva den gamle tanten eller onkelen egentlig tenker, vites ikke. Men et par tykke sokker, en konfekteske, og et hyggelig julekort blir nok likevel lagt foran hen sammen med julekaffe og krumkakene. Da kan vi alle puste lettet ut og har god samvittighet. Vi gjorde noe godt for noen denne julen også.

Opptakten til julaften i 2014, var langt fra hyggelig for min del. Det ble en slags bunn markering av de stadige endringene i livet mitt som kom etter at jeg ble syk, falt ut av arbeidslivet, ble skilt, og sykere. Jeg hadde for første gang i mitt liv tror jeg, følt på skikkelig skam. Jeg skammet meg for å være i den situasjonen. Og jeg gruet meg skikkelig til jul for første gang. Det ble også en stor sorg. For jeg har vært glad i julen alltid. Selv som barn, i et hjem fylt av omsorgssvikt og dysfunksjonelle mønstre, så ble det alltid jul. Selv de gangene da vi flyttet inn på et nytt sted etter hjelp fra sosialkontoret 23. desember. Det var ikke mange ganger, men det hendte. På julaften klokken 17:00, hørte vi på sølvguttene mens det luktet ribbe på kjøkkenet, det ble lagt pakker under et juletre som på et mystisk vis hadde sneket seg inn siden i går. Og et par timer senere var vi fylt til randen av ribbefett og forsøkte å få ned riskrem med rød saus.

Da jeg som voksen selv fikk barn, elsket jeg å lage jul for ham. Jeg elsket å finne fine gaver, se ham pyntet på julaften og spekket helt proppfull av forventning når gavene kom under treet, eller vi ventet på julenissen så lenge det varte. Den veslevoksne gutten som satt mellom mamma og pappa og spiste høflig noen biter av julematen sin, mens pakkene ropte og skrek. All takknemligheten og gleden over julen. Det var ingen besteforeldre i live, og det var bare oss tre og hunden. Men det var veldig fint.

Tilbake til London i 2014. Mens jeg sto der på Oxford Street og kjente på skam, sorg, og uvelhet for å ha havnet i en slik situasjon så gikk det plutselig opp for meg at det var bare meg selv å tenke på. Sakte ble jeg fylt av en stolt forundring, takknemlighet, forventning. Og en nesten-glede kom sigende innpå over å befinne meg i min favorittby over alle, London. Mitt favoritthotell, som hadde tatt imot meg med juletreet i blå og glorete pynt i entreen, den varme cookie som er en signatur for hotellkjeden double Tree by Hilton, silkemyke dyner og puter og deilige frokostbuffet. Det var mildt, snø og isfritt.  Jeg var stolt over å ha vært så snarrådig at jeg hadde valgt å møte den store skumle frykten for å bli utskuddet noen følte at de måtte invitere til sitt julebord, med å kjøpe meg billetter til en miniferie i London. Til meg å være, så hadde jeg vært ganske tyst om det hele. Jeg hadde ikke ønsket å fortelle om det på Facebook eller sosiale medier, og jeg hadde vel heller ikke fortalt det til så mange andre. Det var altfor skummelt, og sorgen og skammen for overveldende. Men her sto jeg, i London, på vei til julefeiring i sjømannskirken i London. Jeg synes egentlig jeg var ganske god akkurat der.

Den julen lærte jeg noe viktig. Jeg kan ta godt vare på meg selv, men ikke minst at julestemning har lite å gjøre med de ytre rammer å gjøre. For jeg tror verken før eller siden at jeg har følt meg så ivaretatt, så takknemlig, men også sårbar, som da jeg stod der midt på Oxford Street alene midt i en hvirvlende verdensmetropol. Det er en av de største mestring oppgavene jeg har klart i mitt liv.

Etter dette har det blitt mange London juler på meg. Også  med sønnen min, som liker å feire jul på den måten sammen med meg. Det er jeg veldig glad for, at han ser at det er flere måter å feire jul på. Det er flere måter å være sammen på. Og at man kan skape sin egen glede, og ta eierskap over seg selv og sin egen skjebne, uansett hvordan det ser ut på utsiden. 

Jeg har fått et stort hjerte for sjømannskirken i London. Som har stelt i stand de flotteste julaftener, med både pinnekjøtt og ribbe, julenisse og juletre, riskrem og kaker. Og mange fremmede mennesker lenket sammen rundt et julebord i London på selveste julaften. Og jeg løper faktisk rundt juletreet og synger ufattelig mange vers av «Sp gjør vi så» sangen. 

Mange historier, skjebner, og mye latter. Jeg/vi har alltid kommet alene til julefeiringen, men jeg har aldri gått derfra alene. 

I år skal jeg feire med sønnen min og vi er invitert til å feire jul her i Oslo sammen med flere venner. 

Riktig god jul❤️🎄🕯️







Kommentarer