Ett år på reise

 

Frokost og kaffe her i dag etter tur på stranden nedenfor. 

For de som har fulgt meg her og på Facebook en stund, så vet dere at jeg er i en form for en limbo. Etter at jeg måtte selge meg ut av drømmen ved havet i Engelsviken på grunn av for mye usikkerhet rundt bygg og styring så har jeg bodd i en leilighet i Oslo som jeg leier av noen venner. Vi har foreløpig gjort en avtale for tre år, ut til sommeren neste år. Jeg var ganske nedkjørt, sliten, og syk etter Engelsviken, så jeg har tenkt at jeg vil trenge tid til å komme til hektene. Det er riktig. Jeg er bedre, men alle sånne store påkjenninger er en risiko for at man ikke kommer seg opp til tidligere funksjonsnivå når man har ME. Jeg har vært igjennom store påkjenninger før og klart etter lange perioder å komme tilbake, så jeg tenker jo at det skal gå bra denne gangen også. Men jeg har en følelse av at det kanskje ikke blir helt det samme. Men mye planlegging, struktur, erfaring og litt snuble og falle, så klarer jeg meg allikevel. Akkurat nå befinner jeg meg i Benalmadena i Spania. Hvor Baltazar og jeg skal være ut mars neste år. Det var en beslutning som kom etter at vinteren i fjor tok knekken på meg. Det har gått veldig fint alt sammen. Men jeg har jo dobbel husleie, så det er ikke bærekraftig på sikt å holde på sånn. 

Jeg har lenge tenkt at jeg skal videre og kjøpe ny leilighet et sted. Jeg vet bare ikke hvor. Den siste tiden, særlig her nede i Spania, har jeg fått tid og ro til å kjenne etter litt mer. Det er ikke sikkert at jeg skal inn på eiendomsmarked igjen. I hvert fall ikke nå. Det binder opp mye kapital, jeg må sette meg i gjeld igjen, og jeg vil igjen være sårbar for manglende styring og kontroll der jeg bor. For det blir jo helt uaktuelt for meg å bo i en enebolig med min helse. Hvis jeg leier bolig så slipper jeg ansvar for det meste. Det er faktisk veldig behagelig. Det er en helt ny tanke for meg, som har vært på eiendomsmarkedet siden første lønnsslipp i fast jobb i 1996.

En merkelig, men ufattelig deilig følelse av frihet siger på. Akkurat nå sitter jeg på en kafé i Benalmadena etter morgentur på stranden med Baltazar. Vi har kastet og lekt oss i kanten av Middelhavet hvor det er både vind og bølger i dag. Det føles ufattelig godt å sitte på utekafe, riktignok med vindjakke på, men allikevel. Men den frihetsfølelsen jeg har fått når jeg ikke tenker for mye over hva som er fornuftig å gjøre og hvordan ting skal bli, har vært enormt deilig å kjenne på. Jeg føler meg rett og slett helt fri. Jeg har ingen forpliktelser til noen, Bortsett fra min emosjonelle forpliktelse til min sønn som alltid vil være der, og det er godt å kjenne på den. Jeg er heldig som i det hele tatt kan reise, mange ME syke kan ikke det på grunn av helse. Og mange har heller ikke økonomisk mulighet til å gjøre det. Men med det tenker jeg at jeg har muligheten og jeg har lyst. Det vil jeg forvalte godt. 

Jeg har derfor bestemt meg mer eller mindre for å fortsette å reise. Ikke binde seg til noe ennå. Om noen år er sønnen min ferdig å studere og det er naturlig å tenke seg at han kanskje vil slå seg ned et sted. Kanskje alderen og helsen min også tilsier at jeg da er mer klar for å slå meg til ro. Akkurat nå har jeg enormt trang til å leve ut drømmer, innenfor rammen av hva jeg kan klare å få til, og ikke binde meg til noe. Og uansett, når jeg skal binde meg til noe eventuelt, så er det ved havet jeg hører til. Det er det eneste jeg vet. 

Det er mange hinder på veien, både min helse og Baltazar, økonomi og andre praktiske ting kan jo selvfølgelig komme inn og bestemme litt hva jeg kan få til. Men frihetstrangen i meg sier et år på reise og tingene mine på lager. Jeg er glad i Norge, men det er ved kysten på sommeren. Av steder nord for Sinsenkrysset så er det Lofoten som kaller. Å få til et lengre opphold der hadde vært supert. Men det avhenger av en del ting, blant annet temperatur. Å kunne være der i naturen, på tider hvor det ikke er særlig mye turisme, og kunne gå i naturen der og kjenne på energien, se på dyrelivet - det står høyt på ønskelisten min. Ellers er det rett og slett Europa, som jeg har lyst til å utforske mer. Nord Italia  og deler av Frankrike og noe Tyskland. Og sikkert mer til som jeg kan komme på å drømme om etterhvert. Jeg skal fremdeles ha min tilknytning til Norge, så jeg må passe på utreise og så videre i forhold til folketrygden. Det setter noen begrensninger for hvor lenge jeg kan være ute av gangen. 

Men det betyr at jeg tror det begynner å ta form, og at frustrasjonen over at jeg ikke har forstått hvor jeg skal videre nok har hatt sammenheng med at jeg har hatt en idé om at det må bety en ny bolig. Jeg er ikke der. Jeg har lyst til å flyte og utforske. Og det er det bare jeg som kan ta tak i. Men det har vært en vei å gå, blant annet sosial kontroll - ja jeg synes fremdeles det kan være krevende - normer, forventninger, usikkerhet og så videre. Men nå er tiden kommet for å velge meg.

Så tror jeg at dette er en fase for eksempel på to til fem år eller noe sånt. Så får vi se. Det er aldri for sent å snu, og man får manøvrere terrenget ettersom det kommer. Men jeg er klar for å gi slipp. Og dra opp ankeret.

Først skal vi fortsette å nyte Spamske kysten ut mars. Lengre opphold er jo egentlig bra i forhold til helsen min. Jeg har fått litt venner/bekjente her, og har norske venner og familie i området, og det gir meg en mulighet til å manøvrere både rundt å være anonym, som jeg trenger en del for jeg trenger stillhet, men også å være sosial når det er ålreit. Jeg har lett for å komme i kontakt med folk, og jeg er glad i mennesker generelt. Så som regel så får jeg den sosiale kontakten jeg trenger de stedene jeg er ganske fort. Dessuten så har jeg gode venner som jeg har kontakt med på chat og telefon daglig. Og jeg følger selvfølgelig  med sønnen min og hans kjæreste hjemme og livet deres som stundenter i Bergen. Nå et eksamen og fy fasan som jeg føler med dem. Har vært gjennom mye av det selv. De er flinke. Det blir  altså uansett  ikke noe brudd med noe eller noen bortsett fra med egne og eventuelt andres forventninger og ideer om hvordan livet mitt bør leves.

Her fra Benalmadena  så ønsker jeg alle lesere av bloggen min en riktig fin dag. Jeg regner med det er snø is og holke hjemme, men at de fleste foreløpig ikke har gått helt lei og koser seg med juleforberedelser. I år blir det jul i leiligheten jeg har leid, sammen med norske venner og vi har bestemt at det er spansk Tapas som skal på bordet julaften. Det synes jeg er en veldig fin kompromiss.

Feliz Navidad og god jul!