Skyggen

Den siste tiden har jeg hatt en veldig intens og til tider ubehagelig møtet med min egen skygge. 

Begrepet skyggesider tror jeg kommer fra Carl Jung. Uten at jeg har noen som helst ekspertise på psykologi. Jeg forstår skygge som de sidene ved oss selv som ikke er bevisst, men som likevel driver deler av oss. Jeg har blitt introdusert for begrepet gjennom min reise med personlig utvikling.

I mange år etter at jeg ble syk og falt ut av ordinært arbeidsliv, så har jeg parallelt med tilheling gjennom medisiner og livsstilsendringer, stadig stilt nye spørsmål om min eksistens, og hvorfor jeg er som jeg er og gjør som jeg gjør. 

Dette har tatt meg gjennom tradisjonell terapi med psykolog hvor vi har snakket gjennom alle erfaringene i mitt liv og hvordan det former en psyke og følelses- apparat. Men også mye personlig utvikling gjennom såkalt alternative metoder. Jeg er svært intuitiv og har måttet lære meg hvordan jeg skal håndtere all informasjon som kommer til meg uten at det er et språk for det som jeg har lært fra før. I tillegg har jeg fått kontakt med en åndelig og universell kraft, som nok har vært og er der for alle hele tiden, men som har vært helt usynlig for meg i mange år før.

Til sammen har dette gitt meg en helt spesiell, dypere og meningsfull ferd enn jeg nok ville hatt ellers. 

Det handler ikke om å finne feil som skal rettes, men å bli kjent med alle dypere aspekter ved min eksistens og å forstå de og belyse de i nyere forståelse. For så å mestre alt til det bedre.

Men ikke alt har vært uten smerte og fortvilelse. Det startet jo for meg som for mange andre med en krise. Man ble kastet ut av alt en holder seg fast i. Alt en investerer i. Som jobb, karriere, yrkestittel, identitet og mestring knyttet til dette, et ekteskap som holdt rammen for tilværelsen og masse mer. En dame jeg møtte på den tiden sa: Det er bare en vei ut av en krise, og det er gjennom. Det synes jeg forteller alt. Man vil jo bare flykte fra alt som er vondt. Men etterhvert så blir man ganske god på å navigere terreng med både mørke og lys. Og jeg tror at det er den veien man kan bli et bedre menneske også for seg selv. 

Den siste tiden har jeg blitt hjemsøkt av spøkelser. Det har begynt å dukke opp personer, omstendigheter og tidsepoker i livet mitt som ligger så langt tilbake at jeg selvfølgelig ikke har hatt noe fokus på det nå. Glemt og gjemt selvsagt. Akkurat hvem og hva det dreier seg om, føler jeg er så personlig at jeg ikke har lyst å skrive om det på bloggen. Men fenomenet skygge, er jo veldig interessant.

Det tok litt tid før jeg forsto hvorfor dette dukket opp. Det må ha skjedd noe med meg i den tiden som formet en form for forståelse av tilværelsen som fremdeles holder tak i meg. Og fordi jeg ikke har sett den siden av meg før, så kaller jeg deg en skygge. Og jeg er i ferd med å bryte gjennom og forstå hvorfor denne gamle skyggen nå antakeligvis holder meg tilbake, eller trenerer den veien jeg har lyst til å gå videre. 

Jeg har ofte sagt at jeg kjenner meg selv godt etterhvert, men det er ikke alltid jeg forstår meg selv. Hvorfor tenker jeg en ting om meg selv og presenterer meg som noe, men ender opp i noe annet? Jo, det tror jeg skyldes at man har en skygge, eller en ubevisst side som man ikke har sett på og akseptert kanskje, som får lov til å sette en del premisser for valgene man gjør uten at de er bevisst.

Det handler altså om forskjellen på det bevisste selvbildet av oss selv, og det ubevisste selv. Ved å ikke ha oversikt og å mestre den delen, så har man faktisk en sabotør om bord. Med den siste skygge avsløringen min, og jeg er jo selvfølgelig akkurat nå ganske irritert for at jeg ikke har forstått det før, men sånn er det jo med skygger, forhåpentligvis blir bedre i stand til å gjøre gode beslutninger for meg selv i tiden fremover.

Innen personlig selvutvikling, så er det mye fokus på såkalt selvfølelse, og å være glad i sitt indre barn og så videre. Dette kan fort bli floskler. Men etterhvert som man jobber seg ned i dypet av dette med seg selv, så vil man forstå hva det betyr for en selv og hvorfor det er så viktig. Jeg tror at de skyggene som jeg nå får kontakt med, har vært viktig at lå i skyggen inntil jeg har trent meg godt opp til å være glad i meg selv. I mål er jeg jo selvfølgelig ikke, for jeg har akkurat den samme evnen til å føle skam og skyld og mindreverdighet som alle andre. Det tror jeg vi bare må akseptere at sånn er det. Fordelen er jo om man kan se at det er det man står i, anerkjenne det og la de få lov til å utspille seg. Hvis man forsøker å skjule det, dytte det bort, så kan det bli litt verre og man kan få såkalt COPINGMECHANISMS og så videre. Typiske avhengigheter for eksempel. Overspise, overdoing mm. 

Men ved å se og forstå en skygge av seg selv, som har fått lov til å ligge og styre siden man var tenåring, er befriende men også veldig smertefullt. Tenk hva man har drevet meg i de 40 årene siden sist. Og det uten å være seg bevisst. Skikkelig ekkelt, skamfullt og så videre.

Men med en god porsjon egenkjærlighet og selvfølgelig god trening, så er dette noe av det mest fantastiske som kan skje.

For da kan jeg bli i stand til å ta bedre valg for meg selv og jeg har en sabotør mindre. Men jeg er ikke helt naiv, det dukker nok snart opp en ny. Men jeg har blitt såpass overtroisk, at jeg tror den neste kommer når jeg er klar for det. I mellomtiden får jeg bære  over med meg selv når jeg ser og forstår at jeg oppfører meg på en måte jeg kjenner, men ikke forstår

Er jeg heldig, så er dette til nytte for noen andre også. Det er derfor jeg skriver. Eller dikterer da, som jeg har begynt med etter at jeg har fått problemer med en skulder og en brukket finger. 

Jeg ønsker alle leser av bloggen min en riktig fin fredag i mai.