Forsoning

 

Jeg har lenge jobbet med forsoning. Å forsone meg med hvordan livet ble, og ikke ble. Det gjelder de store linjene og valgene som ble tatt for retning i livet, og konsekvensene av de. Noen valg har jeg tatt selv, og andre har blitt tatt for meg. Noen mennesker har kommet og noen har gått.

Jeg har kommet i en alder der det nok ikke er så uvanlig å gjøre opp en form for status i livet. Hvordan vil jeg at livet mitt skal være i siste akt? 

Livet mitt har tatt så mange vendinger som jeg ikke selv har hatt kontroll over, men også vendinger som jeg har hatt kontroll over i øyeblikket men som jeg ikke kunne se for meg bare for noen uker siden. Å trene på endring har vært viktig for meg i mange år. Aksept og mestring er stikkord. Det er jeg ganske god på. 

Men å forsone seg med alt, er det det samme? Eller en dypere personlig prosess? Som gir rom for fred, indre fred? 

I disse dager pusler jeg mye hjemme. Jeg tar fram de eskene og posene som du vet aldri har fått noen plass. Skal de kastes, sorteres, brukes til noe? Innimellom kommer sånne perioder. Jeg tror det er indre bearbeiding, kanskje aksept, kanskje mestring - eller til og med forsoning som må jobbes med. Ses på. Tas på, kjennes på. 

Jeg er av de som tror at indre og ytre ting henger sammen på et vis. Det er jo et valg å se det slik, selvfølgelig. Hvis det kan gi noe, så tror jeg det er nyttig. Jeg sorterer på innsiden. Det har som alltid vært mye å stå i. Det er ting som skal bearbeides, sorteres, og landes. Så gjelder det, synes jeg, å reflektere over hvilken visdom jeg kan trekke av dette, og hvordan jeg vil benytte meg av den på veien videre. Jeg har ofte vært der før. Men det tror jeg ikke jeg kan se før ting har lagt seg helt. Noe har jeg akseptert og mestret som ligger mange, mange år tilbake. Men det kan gnage ennå. I magen, i tannbittet (sinne) men også sorg, tafatthet og sårbarhet. Var jeg ikke bra nok som jeg er? 

Et viktig ord tror jeg er forsoning. 

Jeg hadde ønsket og håpet og jobbet for at noe skulle få et spesielt utfall, et eksempel på det er Engelsviken. Men det ble ikke sånn, og jeg har jobbet grundig underveis både på det indre og det ytre. Likevel er det sånn at jeg sitter igjen med en drøm som ble realisert, men som jeg måtte forlate. Jeg skulle jo være der jeg ble båret ut. Lenger tilbake ligger det en skilsmisse som jeg selv var aktiv bidragsyter til, Men som dessverre endte i en alvorlig og livslang konflikt.  Det som ikke kan gjøres godt igjen. Det har sønnen min måtte betale dyrt for. Derfor skulle jeg veldig gjerne ha hatt ugjort. gjort om igjen, men det er ikke en mulighet nå. 

Det er en kunst å klare og se seg tilbake, sortere og bearbeide, for så å sette et endelig punktum. Ta med seg de erfaringene man har, eventuelt om det er noen visdom, putte det i sin sekk og gå videre. Og ta det frem når det kan være nyttig fremover. For vi er jo bare mennesker, og følelser kommer og går. Jeg prøver å være nær på de,  men ikke la de styre for mye. Men de har som oftest noe lurt å fortelle. Som ellers i livet så er det vel en balansekunst her også.

Det er ikke alt som kan gjøres alene, noe må luftes med andre. 

Og en ting som jeg ofte lurer på, er om en forsoning betyr at man må ha tilgitt? Eller bli tilgitt? 

Hvis det har skjedd noe i en mellommenneskelig relasjon, eller jobbsammenheng eller hva som helst hvor mennesker er involvert. Noe man bærer på som føles urettferdig. Noe som har gnaget deg lenge. Kan man forsone seg med avvisningen- som jeg ofte tenker at mellommenneskelige vanskeligheter dreier seg om i en eller annen form. Enten det gjelder noen som har forlatt deg uten å gi noen forklaring, eller som har behandlet deg respektløst uten å føle verken skyld eller ansvar for det. For eksempel.

Svaret på det er egentlig ganske enkelt. For man får ikke den unnskyldingen som man ofte trenger for å kunne tilgi. Kanskje har man rett og slett hatt med en drittsekk å gjøre, men vel så ofte så har man kanskje å gjøre med noen som ikke ser deg eller seg selv eller begge deler. Altså ikke et bevisst valg fra den andre. 

Det eneste vi kan gjøre er jo å ta ansvar for oss selv. Så har jeg gjort noe jeg føler at jeg må be om tilgivelse for, så gjør jeg det hvis vedkommende vil snakke med meg. Det er vondt, ubehagelig, men og forløsende hvis det blir tatt imot. Det beste er nok at man får satt et form for et punktum i en sånn prosess. Min erfaring fra egne ting, men også fra andre som har delt ting med meg, er at en slik tilgivelseprosess sjelden er tilgjengelig. Det krever mye sårbarhet hos begge parter. Det er dyrt. Om det er fordi vi er nordmenn, eller om det er litt sånn generelt. Så tror jeg vi ofte velger minste motstands vei og det er å lide alene, og gå sin vei. På denne måten så blir jo saken aldri avsluttet ikke sant?

Det er her jeg tror det er viktig å ta et bevisst valg. Og akseptere det som har blitt gjort mot en, men også at andre har et annet synspunkt, eller et annet ønske om en avrunding. Man må rett slett finne aksept for det som har hendt. 

Når jeg kjenner, en aksept som ikke bare er ord, men som kan kjennes i hele kroppen, så tror jeg tiden er inne for å snakke om forsoning. Å forsone seg med betyr ikke for meg at det er bra det som har skjedd, men at man forsoner seg med at det er sånn det er. Altså at man får lagt en slags fred over det hele. Og på den måten kan gå videre i livet sitt. Forhåpentligvis klarer man også da å finne noen små perler av visdom, som man kan trekke frem og benytte seg av til sin egen fordel senere. 

For man har på veien lært noe om seg selv, og om andre. Men ikke minst også kanskje det viktigste: Hvordan vi kan takle livet på vår egen måte. Og uansett innhold, så tenker jeg at det vil være noe som er universelt for oss alle på livets vei. 

Jeg ønsker alle lesere av bloggen en riktig så fin søndag.