Det var ikke min skyld

 

Da jeg var liten, lå jeg alltid i sengen om kvelden før jeg skulle sove og lurte på om jeg hadde gjort noe den dagen som jeg burde føle skyld for. Ha dårlig samvittighet for. 

Jeg vokste opp under omsorgssvikt og først i voksen alder har jeg forstått hvor mye skade det kan gjøre. Jeg har før skrevet om en barndom preget av materiell utrygghet. Jeg kunne komme hjem fra skolen til stengt dør fordi husleien ikle var betalt, at strømmen var kuttet pga manglende betaling osv. Jeg bodde i perioder hos venner for å få nødvendig ro til å fullføre skolen. 

Da jeg flyttet hjemmefra når jeg var 18 år hadde jeg lite grunnleggende kunnskap som f.eks hvordan man kler seg i vær og vind, normal håndhygiene ved toalettbesøk / måltider, og endel andre ting andre nok tok for gitt. Jeg gikk ut i verden og «faked it ‘til I made it». Jeg har alltid hatt god intuisjon og kanskje var det nødvendig å utvikle sterkt som mitt kompass da jeg var liten. Hva vet jeg. 

Omsorgssvikten bredde jo om seg selvsagt, ikke bare de materielle ting. De åpenbare og synlige. Manglende oppfølgning osv. Det har tatt veldig lang tid å forstå at min default var «skyldig». Var det noen som følte seg nedfor var det min skyld og jeg møtte ordne opp ved å prøve å trøste og blidgjøre. Det meste som gikk galt var min skyld. Og jeg var dessuten håpløs. Det siste jeg fikk høre var at jeg sviktet som datter da jeg lot mitt barn sitte i fanget til et annet familiemedlem under en bursdagssamling. Visste jeg ikke hvem besteforeldrene til gutten min var? Sånne ting. Jeg var udugelig til det meste. 

Jeg utviklet tidlig sterk sensitivitet for hvordan de rundt meg hadde det. Det gjaldt å gå på tå og hev, eller eggeskall som metaforen heter. Du vet, trippe rundt og håpe det ikke knuser og smeller et sted. For da var det på et vis min skyld, mitt ansvar. Min skam. Jeg prøvde så godt jeg kunne å unngå det. 

Å leve i materiell utrygghet lå opp i dagen. Det var lett å gjøre noe med på en måte. Jeg dro da jeg bar 18 og har forsørget meg selv siden. Det ordnet jeg opp i så fort jeg kom meg på egne ben. Jeg var fryktelig skamfull og det tok veldig mange år før jeg fortalte noen om det, de jeg ble kjent med da jeg flyttet til Oslo og begynte å studere på Universitetet.  En stund kom de etter meg, foreldrene mine,  og ville ha pengene mine. Det var synd på dem. Jeg lærte meg å sette grenser, jeg forsto raskt at uten grenser (og dertil ubehag og skyld for at de ikke hadde mat eller tak over hode) så kom jeg rett og slett ikke til å klare meg. Men det  ble en lang prosess med stadig grensesetting inntil de døde. 

Men det som har tatt mye lenger tid, er å se hvilke kostnader det har gitt meg å være familiens offerlam, den alt kunne legges på helt fra jeg var så liten at jeg lærte hvem jeg er. Den sitter hardt i. Den du møtes som, blir bekreftet som. Det ulykksalige er at den verden, min verden, er slik. Jeg har ingen annen å sammenligne med. 

Det er jo sånn vi er alle, ikke sant? Et barn av vår verden. 

Å vikle seg ut av dette har tatt lang tid. Jeg har drasset på dette hele livet, uten å se det selv. Det har preget interaksjonen min med andre og  forholdet jeg har til meg selv. Så det har blitt et mønster. Et mønster som er så dyptsittende at det nok blir en livslang oppgave å vikle seg ut. Men jeg gjør det for meg selv. Og ikke minst for sønnen min. Arvesynden kan være tung å bære. 

Noen sier at det aldri er for sent å få en lykkelig barndom. Jeg jobber med saken😊 Lykken er at jeg har fått muligheten til å våkne, oppdage, sørge og forsøke å gjøre bedre for meg selv. 

For det var ikke min skyld. ❤️

Ønsker alle lesere av bloggen min en riktig fin onsdag i mai. 

Walking in my shoes