Hva skal det koste meg å dø?

Vi rykker stadig frem mot mål. Enten det nå er slutten eller begynnelsen. Eller omstart for de av oss som tror vi faktisk reinkarnerer som sjel når vi trenger det. Uansett; Et kroppslig og materielt punktum for denne gang. 

Hvem skal betale for å få deg i jorden? Som helt stykke kropp brent til aske? Det er ikke billig. Det er en hel næring som livnærer seg på vår død. Virkelig den enes død, den andres brød altså. Da jeg hadde ansvaret alene og sammen med min eksmann for hele 6 begravelser på ytterst få år, så visste vi det. Selv om vi var i trettiårene og så vidt hadde begynt på vårt eget voksenliv. Og egentlig så stopper det jo ikke der, med kiste, tilberedning og kjøring av avdøde hit og dit, blomster, seremoni produkter som program og en eventuell minnestund etterpå. Som regel kommer det en gravstøtte med inskripsjon. Og det slutter jo ikke her heller. Det skal plantes og holdes i orden på den graven. Egeninnsats eller kjøpt tjeneste, det koster å kjøpe planter og lys. Hvert år, hver høytid og ellers når man ønsker at det skal se presentabelt ut. Etter  20 år forfaller første festeavgift for gravstedet. Staten spanderer altså de første 20 årene i leie av tomt til graven. Deretter må man betale en slags leie, som heter festeavgift. Mine bikker de 20 nå og det har beløpt seg til ca kr. 4000,- pr grav.

Kanskje har du tenkt litt på testament og ikke minst fremtids fullmakt? Men har du tenkt på hva det koster å arrangere din begravelse? I følge nett søk med en tilfeldig valgt kilde fra 2014, så må man regne med minst kr.30-40 000,-.  Jeg tror det er mer i dag. Eller billigere om en er komfortabel med å bruke såkalte lavpris tilbydere her. Det kjenner jeg ikke til, men jeg har sett at de finnes. Uansett en utgift av en viss størrelse som må betales ved forfall. Og alt kan jo skje når som helst ikke sant? Nei, selvsagt ikke du eller jeg. Men for noen andre da. 

Etter at jeg ble alene ble jeg mye mer bevisst på dette. Jeg har jo hatt en bratt læringskurve med økonomi, det har jeg skrevet om før. Det som kanskje ikke alle tenker på, er nettopp dette: Hvem skal betale min begravelse? Min sønn har lenge vært mindreårig og er fremdeles under etablert alder. Det er fremdeles noen år naturlig at det er jeg som støtter ham. Også økonomisk. Det gjør jeg også gladelig. Systematisk og etter behovs og innfallsmetoden. Men med en viss plan i hodet. Hva hvis jeg dør i morgen og han må ta seg av - og ikke minst -betale min begravelse? Det finnes midler etter meg, det gjør det etter mange, men ikke alle. Og de er jo ikke tilgjengelige på et knips. Akkurat nå er de ikke låst i en eiendom, men det kan det fort være. Derfor mener jeg at jeg bør ha en begravelse på konto til enhver tid. Min egen altså. Med lett tilgang for ham som vil trenge de pengene relativt kjapp om han ønsker mor et verdig farvel. 

Like interessant for arvingen er det jo; hvor mye er det igjen i potten til meg? I arv altså. Det er selvsagt en helt annen skål, og trenger ikke være akutt tilgjengelig. Men jeg er nok ikke den eneste som har gjort meg noen tanker om det. Hvor mye skal det være igjen etter meg? Da jeg ga slipp på Engelsviken på grunn av for store påkjenninger for en skjør uføretrygdet og enslig dame, så forsto jeg at jeg hadde nok penger etter salg og innfrielse av lån til å putte bort til arv. Mitt personlige mål var nådd plutselig. Før har jeg bare forholdt meg til gjeld. Plutselig kunne jeg fokusere på hva jeg har. Gjeld kommer på nytt om jeg ønsker å kjøpe egen bolig. Foreløpig leier jeg. Det blir på ubestemt tid. Inntil jeg vet mer om hvor og hvordan min ferd går videre. Og pengene er på bok som det heter. Jeg kom fra ingenting og har bygget hver krone selv. Jeg har lyst til, ikke fordi jeg må, at det skal være igjen litt etter meg til poden. Her har det vært mye tenking frem og tilbake. Må det det? Hvor mye bør det være? osv. En personlig prosess dette. Svaret mitt har endret seg litt underveis som jeg erfarer og reflekterer, og svaret vil avhenge fra person til person.

Men det er et økonomisk relevant tema. I levende live. For hvor mye skal DU ha på konto når du dør? Ikke hva skal arvingene arve.  Hvor mange opplevelser skal du forsake i levende live for det? Hvor mange år ekstra skal du jobbe for det? 

Jeg har stiftet bekjentskap med mange økonomiske influensere i min personlige reise med økonomi. Vanligvis synes jeg det er mest å hente hos de som begynte i et kaos, som meg. Og har trådd hver eneste krone selv. Som har lært seg av andre men ikke minst etter hvert tilegnet seg det til sitt eget. Hva er riktig for meg? Jeg har minst til overs for programmet Luksusfellen som jeg mener bidrar til å skape fordommer for ubalanser som kan ha mange årsaker. Dessuten tar de ikke (i alle fall ikke de jeg har sett) hensyn til psykologiske og emosjonelle faktorer. Alle kan regne ut hva 2+2 blir (ja 4 altså, hvis noen lurte på om jeg kan det).  Master spørsmålet er jo hvorfor de/vi ikke forholder oss til det. Det betyr at det er mange andre krefter i sving. Luksusfellen bidrar derfor ikke til noe godt etter mitt skjønn. Dave Ramsey er en YouTube personlighet som mange av oss har fulgt og lært mye av.  Hans "Seven babysteps" er et kjent begrep. Jeg synes likevel han er for hardhendt. Men han skiller i allefall det han kaller "do your math" og andre faktorer. Personlig har jeg mistanke om at han aldri har hatt ansvaret for et  husholdningsbudsjett selv (hvordan nå til mål i matbutikken) men det er nå så og får stå for min regning. Og ordet stupid stupid som er hans mest brukte glose innimellom synes jeg ikke er så hyggelig. 

Influensere jeg liker er Kate Kaden (Canada) og Marie Olaussen under navnet "Hvordan bli rik på et år" bok og blogg bl.a (Norge). Begge kom fra kaos og har lite fordømmende gods med seg på veien.  

Lise Vermelid Kristoffersen er en norsk blogger og influenser som opererer på nett under navnet "Pengesnakk". Hun har egen podcast og hun er også på Instagram. Den siste uken tok hun opp dette spørsmålet. 

Hvor mye skal jeg ha igjen på konto når jeg dør? Det fikk meg til å tenke på alt dette på  nytt. Også skulle det altså bli blogg av det også. 

Jeg har laget linker under til alle jeg nevner her.

Jeg tror både forventninger fra  arvinger og storfamilien rundt vil påvirke valget. Dine personlige erfaringer og følelser også. Selv har jeg prøvd å finne balansen mellom å bruke penger mens jeg er her - helst for å skape minner og opplevelser for oss begge. Jeg kunne vært flinkere. Det viktigste for meg er at vi klarer oss og har det bra underveis. Samtidig er det i dag helt uaktuelt å komme inn på boligmarkedet og starte sitt etablerte liv uten minst 15% egenkapital  (bestemt i boliglånsforskriften alle må følge den som skal låne ut penger til bolig) så noe må han ha. I Oslo og andre sentrale strøk er 15% en drøy  sum og skal du låne resten, har du store utgifter hver måned. Skal du spare opp 15% først mens du betaler leie i dagens leiemarked? Da skal du i alle fall ikke være student. Og kanskje snapt sykepleier har jeg forstått. Det er altså mange som faller utenfor i dag. Som ikke kan annet. Jeg kan annet, om ikke mye. Utover det, å sørge for en trygg vei inn, så ser jeg det ikke som min oppgave å designe hans liv videre. Det vil avhenge av hans personlige valg og muligheter. Det er jeg helt fortrolig med. 

Tilbake til start. (For vi er ikke i mål ennå er vi?). Jeg har lært mye om penger. Og mer er å lære. Men to vesentlig ting er sikkert: 

Her er mine beste tips eller små steps da:

Ikke bruke mer enn man har (bortsett fra bolig). Og de pengene man har kan man velge å ha eller å bruke. JA, så var det det da..

Takk for at du stakk innom bloggen min. Ønsker deg og dine en superfin avrunding på helgen og en fin ukestart etterhvert. Med eller uten en kjøpt latte i hånda på vei til jobb (ja, for de har vel regnet på hvor mange penger det blir i løpet av et år ikke sant? Fnis. Tulla altså. )

Linker til de jeg nevner underveis i bloggen:

Pengesnakk Lise Vermelid Kristoffersen

Dave Ramsey 7 babysteps

Luksusfellen

Kate Kaden Frugal living

Hvordan bli rik på et år