Følelsesregulert

En av de tingene som er vanskeligst med å være traume overlever, er følelsesregulering. 

De lærde vil ha det til at barn som vokser opp under stadig omsorgssvikt, får problemer med å mestre - eller å regulere følelser. Man blir overlatt til seg selv uten en forelder til å trøste, speile og hjelp til å forstå. I tillegg er man også som oftest utsatt for langt større påkjenninger enn andre barn som vokser opp i mer sunne miljø. 

Når traumene gjentar seg til stadighet i voksen alder, som hos meg, så blir det en livslang oppgave. 

For meg har reisen gått gjennom å jobbe, gjøre og distraksjon på andre måter, via følesesdempende midler som alkohol, mat og shopping. Blandt annet. 

Den verste perioden er, som med all annen utvikling,  den tiden som går fra man skjønner at noe er ugreit, og til man kommer i stand til å gjøre noe med det. Frykt, skam, hjelpesløshet, håpløshet og gjentagelse av destruktive mønstre. Det er forferdelig altså. Det er jo nesten bedre å ikke forstå selv. 

Men som med meg, som med andre antagelig, så kom et punkt der det ikke går lenger.  

Veien har gått gjennom feiling, aksept og mestring. To skritt frem i brusende frigjørende jubel, til minst tre skritt tilbake i grøftekanten med knehasene løftet for høyt. Det er mange lag som skal skrelles og ikke minst henge sammen som en helhet. Jeg er vitebegjærlig og trenger å først. Leser og reflekterer mye. Og som jeg sa til psykolog Øystein for en stund tilbake da han lurte på om jeg hadde forstått hvor traumatisert jeg er: Jeg vet bare hvordan det er å være meg. Å lære seg å være noe annet er ikke gjort på et blunk. Og det er jo fremdeles meg som skal være. Jeg skal jo ikke bli en annen. 

Hovedveien min går gjennom å få kontakt med egen smerte. Utforske den og dempe den når den blir for heftig. Men reise seg og fortsette. Min utrettelige innsats for å jobbe mot noe bedre holder meg gående. Skammen får meg til å krympe og holder meg tilbake. Det er kun en ting som hjelper i det lange løp. Å akseptere seg selv akkurat som man er. Og omfavne det. Og bestemme seg på nytt og på nytt for at livet skal være godt. Også for meg. Og finne ut hva det er for meg. For med et liv i overveldelse og smerter, er det det eneste jeg kjenner. 

Å ha mangler i evnen til følelsesregulering er ingen skam. Mye kan være bra med det. For eksempel at man har kontakt med følelsene etterhvert som man skjønner årsaken til at man har hatt behov for å løpe fra  eller dempe dem. Hva skal man gjøre med følelsene når de kan føles og kjennes uten overveldelse og skam?  Jeg tror kunnskapen kan rendyrkes og brukes til noe. Det kan komme som et balansert resultat av aksept og mestring. Jo mer jeg tenker over det, jo mer tror jeg angsten herjer når følelsene banker på og varsler om noe som er galt, men blir trykket ned. Men det er et annet innlegg. 

Jeg har en hund som sliter med stress. Så fort han er utenfor dørene, ligger han tre linjer over bakken  og det er vanskelig å få kontakt. Kroppen kobler seg på og han jakter hvileløst, fyker ukontrollert fra side til side mm. For å nevne noe. Hodet koker og kroppen bruker sterke krefter på å jage det hodet sier. Ufattelig slitsomt. For oss begge. Vi har jobbet med adferdsterapi for hund. Og jammen tror jeg at jeg har lært av det også. Det viktigste er jo å identifisere det som stresser ham og unngå det fordi han da starter på en stadig oppadgående stress karusell. Altså systematisk desensitivisering. For å gi ham mulighet til å være i ro. Hundetrening generelt kan jeg forsåvidt si mye om. Men det skal jeg nok ikke. Vi vet jo ikke hvorfor han er så sånn, aggresjon eller engstelse eller en fullstendig overveldet fyr. Men vi vwt det er stress. Så vi tar tak i det.

Lettere sagt enn gjort. Og en stor sorg for meg å akseptere fordi turen må bli på hans premisser. Vi må styre turen  etter å unngå stress. Men når vi klarer det, så koser vi oss jo så fantastisk godt. Har kontakt, går løs, leker og koser oss. 

For meg er jo lærdommen mye likt. Å identifisere det som stresser og forsøke å unngå det. Mitt nervesystem er stort sett i stress modus. Hele tiden. Også når jeg sover. Jeg har dårlig søvnkvalitet og har så godt som verken REM søvn eller dyp søvn. Jeg har fått dette grundig dokumentert etter tester med nevrolog. Men vi vet ikke hvorfor. Det er nærliggende å peke på langvarig stress belastning med traumer og rettaumatisering. Og manglende evne til å regulere dette normalt. 

Jeg hviler, mediterer, går turer i naturen, har lært å komme bort fra det som stresser meg helt i sky (uten skam for det) og sakte men sikkert prøve å nå inn til den stakkars kroppen og hjernen som på overtid er i alarmberedskap. Med god hjelp av psykolog på siden, masse lest kunnskap og alternative metoder for å gå inn og kjenne der. 

Om jeg lykkes, gjenstår å se. 

Takk for at du tok deg tid til å lese bloggen min i dag. Hvis du blir trigget av noe av dette jeg skriver, så håper jeg likevel at det kan være til nytte og at du har ressurser og den hjelpen i og rundt deg som du trenger for å føle deg trygg. Og at du er bra nok akkurat som du er.