Vet du ikke hvem jeg er?

 Ikke jeg heller. Så da er vi to. 

Dette er ingen avsløring av identitetsforstyrrelse, dissosiasjon eller psykose altså. Jeg er ganske rett nagla. Selvsagt vet jeg hvem jeg er, ja du vet. Kvinne, 54, mor, ufør, hundeeier, bosatt midlertidig i Oslo, London-frelst, single, jurist, blogger, venninne, kosmetikk nerd, øko-frelst, rastløs, lat, sur, sint, grinete, nysgjerrig, glad, tykk, sensitiv osv. For å nevne noe. I all beskjedenhet😝 

Men hvem er jeg egentlig? Og hvorfor er jeg her?  Hvis du, som meg, har opplevd å bli brutt ned gang på gang for så å måtte bygge deg opp igjen. Opplevd minst en, gjerne flere dypt eksistensielle kriser som å miste et barn og/eller bli livstruende syk og/eller oppleve at alt og alle du trodde på og støttet deg på i tilværelsen var pill råttent da du trengte å lene deg til for alvor. Da tror jeg at du, som meg, har måttet stille deg disse spørsmålene flere enn en gang. 

Hvem er jeg? Før fødsel og etter død? Er jeg kun min kropp, min materie? Eller har jeg en sjel? Og er sjelen udødelig? Hvem er jeg - i min essens- når jeg bare er meg? Er jeg liten eller sterk? Hvem er jeg uten deg, uten noen, uten et bekreftende fellesskap, trygge rammer i et A4 liv og en trygg jobb. Alt dette som på et vis gav meg den identiteten jeg har beskrevet? Men hvem er jeg i min essens? Hva er min essens? 

Å falle gjennom alle lagene er ikke bare slitsomt. Det er dypt angstskapende. Alt vi trenger rundt oss er borte. Alt vi trodde på og forestiller oss. Vi trenger en flokk og vi trenger å høre til. Og ha en oppgave. For hvis vi ikke har det. Hva har vi igjen da? 

Skikkelig skummelt. Men det er her det spennende begynner, synes jeg. Når angsten har ridd fra seg og ikke lenger kan skremme en fra nysgjerrighet, voksesmerter og ydmyk forundring. Det angstfylte, det skumle, det store. Noen lener seg til Gud, eller i allefall til noe som er større enn oss selv. Noen tenker jo at Gud finnes i oss alle, at vi på et sett er Gud alle som en. Storhetstanker og halluser, sier andre da. Slutt å tøys. Religion er opium for folket, sa en gammel dame til en annen dame der de ofte satt i resepsjonen på gamlehjemmet der jeg jobbet da jeg var student. 

Midt i alle de ufattelige tankene, når ting har roet seg litt, så kan det også forme seg et håp. Om noe nytt. Noe annerledes. Noe som ikke er avhengig av såkalt trygge rammer, ytreskapt identitet eller konsensuelle sannheter. 

Og da tror jeg det kan være et all right sted å begynne med seg selv. Sin kjerne. Sin essens. Det gir håp, gjør det ikke? 

For hva var egentlig meningen med at akkurat jeg skulle ramle inn her, akkurat nå. Og hvorfor skulle jeg det? Hm. Tenk om ingenting var som jeg trodde, men at alt var i orden likevel? 

Mange har skrevet om dette. Selvsagt har jeg lest mange. Paulo Choelo (Alkymisten)og Eckhart Tolle er i særstilling synes jeg. Få er vel så ekstreme som Tolle, der han satt husløs og tannløs holdt jeg på å si, i åresvis, og bare lot alt passere forbi. Helt rolig. Mistet alt. For så å få det tilbake. Fordi han endelig forsto det enkle. «The power of now». Der alt er. Det som rommer alt. Eller Alkymisten som la ut på hvileløs vandring for å lete etter det som lå under føttene hans hele tiden. Men hva hadde han vært uten reisen? Og hvor hadde Tolle vært uten son tid uten «noenting»? Men må vi da reise i indre og ytre landskap, rikdom og fattigdom for å forstå og bli opplyst slik Siddhartha (senere best kjent som Buddha) erfarte? 

Hvem vet. Livsreisen blir i allefall ikke kjedelig av disse spørsmålene. Ellers har jeg det bra😂

En god helg fortsatt til alle dere fine lesere av bloggen min😊