Jeg fikk et problem av min mor

Jeg fikk et problem av min mor. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det, så jeg ga det videre til mine barn.

Det er sikkert mange som kan kjenne seg igjen i ønsket om å gjøre det bedre som foreldre enn det de ble overlatt til da de selv var barn. Fra små irritasjoner til større ting og i overgang mot det noen vil kunne kalle omsorgssvikt. Når man får barn, får man en gedigen anledning til å ta et oppgjør med hva som ikke har fungert og hva som har fungert for en selv. Man ønsker å være den foreldren for barna sine som man selv ikke hadde, eller motsatt: man ønsker å gi en videreføring av de gode kvaliteter og verdier man selv var hensatt i som barn. Så kommer jo alle de velmente formaninger vi som foreldre får gjennom mer eller mindre gode ytre kilder opp gjennom barnas oppvekst, om det kan sies mye. Men det er ikke tema her.

Selv vokste jeg opp under utrygge rammer og det har preget livet mitt på mange måter. Ikke overraskende har derfor å skape trygghet vært et viktig tema for meg som mamma. I mange varianter og på på ulike plan. Men det har også preget mange av de livsvalgene jeg har gjort for meg selv, mer eller mindre bevisst i øyeblikket. 

Jeg har også tatt tiden til å reflektere mye over mitt liv, særlig etter at de første hektiske årene som småbarnsmamma avtok og fokuset etterhvert kunne deles mellom ytre og indre forhold i livet. Den fulle oversikt får jeg kanskje aldri. Men å ta seg tiden til å se inn i seg selv og samtidig tørre å reise nedover den veien man har gått, har for meg vært et viktig og godt bidrag til egen mestring, både som mamma og som Monica. Ikke alt er belagt med glede, og en del sorger må man akseptere å ta med seg på veien. Den viktigste er kanskje at man ikke har lykkes helt likevel. Slik man hadde oppskriften på da man sto der avreiseklar fra fødeklinikken med et nyfødt barn i armene. Et nytt og uskrevet blad i arverekken skulle fargelegges. Og det med meg på vakt. 

Ordtaket: "Jeg fikk et problem av min mor. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det, så jeg ga det videre til mine barn" er hentet fra noen av mine utallige refleksjonsreiser med andre. Jeg vet ikke hvor det opprinnelig kommer fra. Jeg har hørt det referert av andre flere ganger. Jeg synes det er en god illustrasjon på det jeg også i denne sammenheng kan kalle deler av arvesynden. For hvorfor overfører vi videre til barna våre det vi så inderlig ikke ville skulle skje?  Her har sikkert mange fagkompetente mye å fylle inn. Jeg skal nøye meg med det jeg kan står inne for; egne refleksjoner, blant annet over eget levd liv.

For egen del har jeg reflektert mye over hva ønsket om å skape trygghet har skygget over for andre kvaliteter. For et viktig ord i arvesyndens sammenheng tror jeg handler om blindsoner. Eller det noen også kaller skyggesider. Det er selvsagt i de blindsonene at man ikke har oversikt. Det man ikke har oversikt over, er det ikke så lett å gjøre noe med. Det tror jeg gjelder oss alle, eller i allefall de fleste av oss. Å tørre å se på disse, å våge seg inn i det mørket blir avgjørende for å kunne lykkes på sikt. Men det kan være ganske skummelt. Særlig fordi man har trodd at oversikten har vært tilstede. Selv erkjenner jeg, både for meg selv og for andre jeg har snakket med, at selv om kartet har vært tydelig og valgene strategisk plassert deretter, så vil det alltid finnes skygger. Jeg tror det avgjørende for hvordan jeg lykkes både som Monica og som mamma, er i hvilken grad jeg er villig til å åpne de rommene. Og selv om viljen er der, er det ikke alltid veien er åpen. I sin ytterste konsekvens, kan det for noen bli så store blindsoner at de tilslutt styrer veien. Og det til tross for at valgene er strategiske og verden synes opplyst. 

Jeg tror her som ellers på egen mestring. Det er viktig å lytte, særlig innover. Et kjerneord er aksept. Så tror jeg også, det er min erfaring, at det viktigste man kan gjøre for seg selv som voksen, er å være den foreldren man trenger og har ønsket seg - kanskje hele livet, for seg selv. Klarer man det, vil man se at man duger bra nok, at det alltid finnes trøst og støtte og heiarop på veien og at å gjøre så godt man kan, alltid er godt nok. 

Så vet jeg som mamma at jeg har gjort så godt jeg kunne. Men det er ikke på min vakt å skulle gi en endelig vurdering av det. Det er det en annen som må gjøre. Og han må bli voksen, gjøre seg egne erfaringer og refleksjoner, kanskje som pappa, før han kan begynne å konkludere over arvesyndens ståa. Jeg håper at jeg den dagen står trygt nok i meg selv til å tåle denne, akseptere, støtte, heie og vite at da jeg var på vakt så gjorde jeg så godt jeg kunne. Og; ikke minst; at jeg visste når jeg feilet, og evnet å gjøre noe med det straks jeg forsto det. 

Bildet er av meg fra det som jeg tror må ha vært min første jul i 1969, hjemme i Stasjonsvegen i Kråkstad. Et relativt ubeskrevet blad. Med kjole og masse julegaver. Mye  har skjedd siden den gang.

Jeg ønsker alle lesere av bloggen min en riktig fin lørdag!