Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen. Denne velkente og mye siterte sinnsrobønnen er skrevet av den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr.
Å bli hensatt i krevende omstendigheter man ikke kan forandre er den ultimate prøvelse i aksept. Det finnes vel for de aller fleste nok av eksempler på situasjoner der prøvelsene har kommet. En naturlig reaksjon på en uønsket omstendighet er å forandre den. Å kjempe tilbake, å dytte eller å sloss. Gjør man ikke fraspark kan livet ta en uønsket retning og muligheten til å ha regi på sitt eget liv er viktig for egen livskvalitet og selvrespekt. Man bretter opp ermene og inviterer det bedritne til dyst.
Selv har jeg vært gjennom mange prøvelser. Jeg har utfordret de fleste til dyst. Jeg har vunnet noen kamper og tapt noen andre. Forstanden har nok økt med åra og erfaringer, men jeg synes likevel balansen Niebuhr ber Gud åpenbare fremdeles kan være vanskelig å treffe. For når har man egentlig gitt opp eller valgt feil strategi der endring er mulig og kanskje nødvendig for en livsvei man har ønsket seg, og når bruker man unødige krefter på noe som burde vært utelatt fra det bevisste fokus og overlatt til seg selv?
Situasjonene er ulike og noe er mer åpenbart enn andre. Når man blir rammet av akutt sykdom og ligger lammet i sengen, så blir man hensatt til å legge sin skjebne i hendene til de fagpersoner som kan hjelpe. Når man mister en kjær til døden, er all gjenkalling til livet nyttesløst. Å lære seg å mestre den nye situasjonen gjennom aksept blir viktig. Den tiden man bruker på å invitere sannheten til dyst, sluker dyrebar tid for bearbeidelse og aksept. Det er et dilemma. For motstanden er noen ganger en naturlig respons og kan også være en viktig del av bearbeidingen.
Å bli behandlet dårlig og lite respektfullt av medmennesker er et annerledes og mer variert tema. Det kan være sårt, ydmykende og oppleves som svik. Samtidig er opplevelsen av å bli behandlet dårlig stadig på realitetsprøving, for egne opplevelser er sjeldent forenlig med andres. Det blir en balansert vei mellom å akseptere seg selv, og samtidig akseptere de andre. Da skulle det etterhvert være mulig å forholde seg annerledes til det og de som gjør oss vondt. For å forandre andre, er nok sjelden veien å gå. I allefall om en skal få fred.
Mer vanskelig er balansen mellom å vite når man skal gripe inn overfor andre mennesker og situasjoner. Det er en hårfin balanse mellom å bry seg for mye med hva andre driver med, og å ikke tåle så vel den urett som ikke rammer oss selv. Hvordan kan et verdenssamfunn se på at de fleste lider nød uten å gripe inn? Hvordan kan du se en annen vei når du ser en gutt blir plaget av medelever på vei hjem fra skolen? Og hvorfor er det ofte lettere å baksnakke en nabo med tvilsom moral og godte seg lite godt over de som lar seg brette ut i Luksusfellen eller andre realityserier som gjør underholdning av folks utfordringer med å mestre livet?
Pandemien som har holdt verden i et hardt grep de siste to årene, har også invitert til refleksjoner om begrensninger i personlig frihet. Hva må vi, hva bør vi, hvem bestemmer hva over hvem. Dette er jo et eget stort tema i seg selv. Selv har jeg sluppet greit unna de store personlige dilemma fordi jeg verken er skeptisk til vaksiner, faglige eller politiske ledere i Norge, eller spesielt engstelig for å bli smittet. Dessuten har jeg sluppet billig unna de personlige begrensninger. Et liv i karantene og med sosiale begrensninger har vært min normal i årevis. Det har forøvrig vært en lang reise i aksept det også, men den er tilbakelagt. Et liv i verdighet og livskvalitet på mine premisser i de nye tilpassede rammene er ferdig tygd. Så det er ikke egentlig så mye å jobbe med for min del. Slik er det jo - helgisvis får jeg si- ikke for de fleste med et mer normalt liv. Alt utspiller seg, fra heftig motstand og protester, forsøk på realitetsprøvinger, men også stilletiende aksept. Alt avhengig av hvilke øyer som ser og hvordan historien utvikler seg, vil det kanskje fremtre noen mer mulig objektive knagger å henge det på i fremtiden. Hva som var forstanden her.
Om Gud kan gi meg svaret på alle dilemmaene vet jeg ikke. Men det hender jeg ber. Til den jeg måtte kalle Gud. Jeg er et åndelig vesen, men ikke religiøs. Mye trøst og støtte har jeg funnet i mine utfordringer og dilemmaer gjennom bønn og meditasjon. Stillhet er nøkkelen, Men til syvende og sist så tror jeg det er meg det står på. Og alle menneskene jeg er på jorden sammen med. Jeg tror ikke vi slipper unna den. Heldigvis, kanskje.
En riktig fin siste mandag i januar ønskes alle lesere av bloggen min!
Det er bare koselig om du kommenterer, liker og deler.
Kommentarer
Legg inn en kommentar