Da jeg leste endringledelse på BI ble jeg introdusert for "Kotters 8", som i all enkelhet beskriver 8 steg for å gjennomføre en vellykket endring i en bedrift/organisasjon. Første steg er å sørge for at det finnes tilstrekkelig kriseforståelse. Er den ikke tilstede, blir lederjobben å etablere den (make sure there is enough sense of urgency). Grunntanken i dette er at det må en krise til for å forstå et endringsbehov. Jeg nøyer meg med å henvise til forfatter og professor emeritus ved Harvard Business School, John Paul Kotter f. 1947. Det finnes masse referanser til foredrag og bøkene hans på nett for de som ønsker å la seg inspisere av en stor tankeleder innen ledelse og endring.
Som leder ble jeg begeistret og inspirert av Kotters arbeid og tankegods. Som menneske har jeg forstått hvor essensielt krisebegrepet er for endring. Jeg tror de fleste av oss er skrudd sammen slik at det er først når vi har "kniven på strupen", brann føttene, eller gift i lufta at vi virkelig tar grep eller endrer en retning vi har visst eller hatt aning om er i skeive drag. En usunn livsstil har kommet krypende på både magemålet og hjerteslagene, men det er først under transporten til akuttavdelingen med pågående hjerteinfarkt eller hjerneslag at den virkelige livsstilsendringen kan begynne. Er vi heldige er det ikke for sent da.
Jeg synes pandemien vi har stått i har vist oss noe av dette. Hvor fort man kan lage vaksiner, endre strukturer og samle hele jorda rundt et fokus på veldig kort tid. En annen ting her er jo selvsagt at jeg lurer på hvorfor klimaspørsmålet ikke får like stor drakraft, men jeg tror det rett og slett handler om ulik kriseforståelse. Klimafornekter eller aktivist befinner seg sannsynligvis på hver sin skala av krisebarometeret. De som får vannet stigende inn i hagen eller huset, eller en ellevill naturkatastrofe inn verandadøra vil kanskje føle litt sterkere på krisen enn en som sitter tørrskodd på en fjelltoppen i en varm stue. Ass helsedirektør Espen R Nakstad uttalte i media for en tid tilbake at han hadde et ambivalent forhold til den dagen han så nordmenn hamstre dopapir og tørrvarer i butikkene og dra i dekning på hyttene sine. Hamstringen er selvsagt ikke å foretrekke, men han forsto da at alvoret hadde saeget seg inn befolkningen. Kriseforståelsen var et faktum. Og etter det gikk det fort. (Her skal jeg forte meg å tilføye til alle lesere som er klimaskeptikere, vaksinemotstandere og nøkterne til lockdowns mm., at jeg ikke ønsker med dette å ytre noe syn på rett og galt i tiltak og løsninger, Selv om jeg har egne standpunkter styrende for eget liv. Dette er ment som en illustrasjon av poenget med kriseforståelse og endringspotensial).
I dag skal jeg likevel skrive mest om endringspotensialet i tap. Det er kanskje en annen variant over samme tema. På en personlig blogg, hører det også med å dra egne refleksjoner over eget levd liv.
Da tenker jeg vel mest på de tap man ikke kan hamstre seg ut av, spisse albuer mot eller kjøpe seg fri fra. De som rammer oss alle, også de bemidlede og ressurssterke, de godhjertede og de med mer energi i hjerne enn hjerte. Når døden banker på og tar fra oss de vi har kjærest og nærmest eller vår egen trygghet i tilværelsen når vi skjønner at livet faktisk ikke varer evig, det varer ikke i det hele tatt faktisk. I allefall ikke i fysisk form på jorden. Vi kommer med expire date alle sammen.Vi blir stadig minnet på det selv om noen forsøker å skyve spøkelset foran seg med overdreven trening og botox. Eller når sykdom og annen nød tar fra oss alt som ga mening, identitet, noe å holde seg fast i.
Jeg har fått en overdose død, sykdom og tap tidlig i livet. Og det har formet meg til den jeg er i dag. Jeg har mistet to foreldre og svigerforeldre, svoger tidlig i livet, alle komprimert rundt noen få intense år med smerter det er vanskelig å beskrive.
Å miste sitt barn står i en særstilling. For meg betydde det blant annet det absolutte tap av trygghet. Det å vite at ingenting beskytter meg mot det aller vondeste. Ingen lege eller sykehus i verden kunne redde Martin. Og ingen kan ta del i den smerten. Det var som om hele verden ble revet vekk under meg og jeg ble hengende i løse lufta i lange tider. Over tid lærte jeg meg at jeg kan overleve det utroligste og utenkelige. Det er mye støtte og trygghet i det. Tryggheten må jeg lete etter i meg selv, samtidig som jeg har måttet akseptere at smerte, sorg og tap er en del av tilværelsen. Det kan jeg ikke beskytte verken meg eller andre mot. Det er en uvurderlig visdom som kommer til å følge meg på veien "inn".
Å miste sin helse og udødelighet tidlig i livet har vært nye runder med endring, aksept og mestring. Jeg har lært meg at jeg må ta en dag av gangen, og nyte den. Hver dag. Jeg må lytte like mye eller mer til kroppen min enn hodet, helseråd i hytt og pine, jeg har måttet lære meg å være stille (joda jeg kan hehe), lytte og tåle å være alene. Ganske mye alene. Og altså tåle at det ikke skjer så veldig mye. Jeg har blitt hensatt i ekstremvarianten egentlig, ute av yrkesliv og mye sosialt liv. Men jeg tror faktisk, selv om det kan virke pompøst, at det har lært meg og vist meg livet. Det skjer her hjemme, inni meg og i naturen. Mye liv er levd i en utfordrende jobb, et sosialt samvær og ulik kulturell opplevelse. Men å ta det innover seg, lene seg tilbake og ta i mot er en jobb som også må gjøres. Det har nok blitt selve livet for meg. Så deler jeg derfra. Altså en solid motsats.
Å miste sin jobb og en yrkesidentitet har vært en smertefull endring for meg. Denne prøvde jeg i mange år å sno meg ut av gjennom ulike tilnærminger til jobb etter at jeg måtte gi opp lederambisjonene mine. Inni meg et sted visste jeg nok dette ganske tidlig etter at jeg fikk flere TIA anfall i 2007. Men jeg var jo seig. Så det var en langsom "død" eller endring om du vil. Ta jeg for alvor slapp taket og sluttet å kjempe for noe som var over, gikk det sakte men sikkert bedre med meg - helsemessig. Jeg har også kommet i bedre posisjon til å prioritere de riktige tingene i livet mitt. Og legge til rette for en fremtid som jeg ikke vet hva bringer. Men den blir annerledes.
All endring trenger vel ikke komme av store smerter og kriser, jeg håper virkelig ikke det. Jeg kan endre vaner uten at det oppstår kriser og jeg kan bestemme meg for mindre korreksjoner. Men de store virkelige betydningsfulle endringene som har formet mitt liv og meg som menneske i dag har kommet gjennom kriser. De har jo stått i kø. Mye skulle jeg selvsagt vært foruten. Men et tap er ikke alltid det. I allefall ikke bare det. Det er håp i det meste og endringsmuligheter i mye. Hvis man vil og ønsker selvsagt. Eller må, da. Som noen av oss. Veldig mye av det jeg opplever og lever på i dag, hadde jeg vært foruten hadde det ikke vært for endringene i livet mitt. Og selv om jeg ikke hadde visst bedre, så hadde jeg gått glipp av veldig mye kraftfullt, frodig og essensielt liv rett og slett. Som å skrive blogg for eksempel. Å kunne forstå egen og andres smerte bedre, å kunne bli rørt av naturen vår, være tilstede for noen som trenger det og den helende følelsen det er å kunne være sammen om det. Jeg hadde ikke kunnet utforske alt som opptar et åpent og undrende sinn. Og jeg hadde ikke visst når posten kommer om dagen og hvem som leverer den. Jeg hadde ikke sett de fleste rundt meg, for jeg hadde ikke hatt tid eller plass i oppmerksomheten min. Jeg hadde ikke forstått at det viktigste er å være tilstede som mamma og at det er det oppmerksomme samværet som binder oss sammen.
Og jeg har blitt ganske godt kjent med meg selv, ikke gjennom andre og ytre begivenheter, men gjennom å henge mest med meg selv. Det er kanskje den beste investeringen jeg kommer til å gjøre.
Jeg ønsker alle lesere av bloggen min en riktig fin novemberdag. Kommenter gjerne om du har noe på hjertet og del gjerne om du tror noen kan ha glede av å lese bloggen.
Visdom i hver linje!
SvarSlett❤️
SvarSlett