Ennå kan jeg kjenne behovet for å ringe deg.
Høre stemmen din.
De trøstende ordene.
De humoristiske fortellingene
som alltid fikk meg til å le.
Ennå kan jeg lengte etter
å la deg bære meg litt.
Se meg litt.
Lindre meg litt.
Kanskje lengter jeg også
etter å tro på løgnen. Løgnen om oss, om deg og den jeg ble i møte med deg.
Ikke fordi jeg lenger ønsker
å leve i skyggen av den.
Ikke fordi jeg ikke kjenner sannheten.
Men fordi livet noen ganger
føltes lettere
da jeg ennå trodde.
Da jeg kunne hvile i forestillingen
om at du var min trygge havn,
og ikke den jeg trengte
å beskyttes mot.
Det tok meg mange år
å forstå forskjellen.
Enda flere å tåle den.
Nå lever jeg endelig i sannhetens trygge favn. Alene.
Ikke fordi savnet eller kjærligheten er død med løgnen.
Men fordi kjærligheten til meg selv
endelig har fått en stemme.

Kommentarer
Legg inn en kommentar