Behovet for løgnen



Ennå kan jeg kjenne behovet for å ringe deg.

Høre stemmen din.
De trøstende ordene.
De humoristiske fortellingene
som alltid fikk meg til å le.

Ennå kan jeg lengte etter
å la deg bære meg litt.
Se meg litt.
Lindre meg litt.

Kanskje lengter jeg også
etter å tro på løgnen. Løgnen om oss, om deg og den jeg ble i møte med deg. 

Ikke fordi jeg lenger ønsker
å leve i skyggen av den.
Ikke fordi jeg ikke kjenner sannheten.

Men fordi livet noen ganger
føltes lettere
da jeg ennå trodde.

Da jeg kunne hvile i forestillingen
om at du var min trygge havn, 
og ikke den jeg trengte
å beskyttes mot.

Det tok meg mange år
å forstå forskjellen.

Enda flere å tåle den.

Nå lever jeg endelig i sannhetens trygge favn. Alene. 

Ikke fordi savnet eller kjærligheten er død med løgnen. 

Men fordi kjærligheten til meg selv
endelig har fått en stemme.


Kommentarer