- Om siesta, spanske J-er og uskrevne regler
Baltazar og jeg har allerede bodd i Spania i over fem måneder. Hvem skulle trodd det!
Vi har til og med kommet oss gjennom vår første spanske sommer, noe vi var en smule bekymret for – to nordboere som oss. Og vi overlevde begge to.
Da vi flyttet hit i begynnelsen av mai, hadde jeg egentlig en ganske klar plan for de første månedene. Jeg skulle lande etter en lang og krevende flytteprosess, komme meg gjennom sommeren og få alle formalitetene på plass.
Det har vi gjort.
Jeg har fått residencia og padrón, spansk bankkonto, spansk telefonnummer og fastlege. Alle disse tingene som ikke er spesielt spennende å fortelle om, men som skal på plass når man faktisk flytter til et annet land og ikke bare er her på ferie.
Så på mange måter føles det som om den første fasen nå er over. Jeg har ikke lenger først og fremst flyttet til Spania. Jeg har begynt å bo i Spania.
Og på fem måneder rekker man å gjøre seg noen observasjoner.
Jeg trodde for eksempel på forhånd at jeg skulle bli veldig opptatt av temperaturen. Vi vet jo alle at det kan bli 40 grader og vel så det her om sommeren. Hvordan skulle jeg og Baltazar håndtere det?
Det viste seg at jeg fulgte med på feil tall.
Etter én sommer har jeg lært at det er luftfuktigheten som virkelig avgjør et være eller ikke være utendørs. En veldig varm dag med tørrere luft kan være overraskende levelig. En litt mindre varm dag med høy luftfuktighet kan derimot få både menneske og whippet til å konkludere med at aircondition og inneliv er et glimrende alternativ.
Man lærer.
Buenos días – og andre ting jeg øver på
Spanjolene opplever jeg som varme, vennlige og svært høflige. Og her hilser man.
Buenos días om morgenen. Buenas tardes senere på dagen. Buenas noches om kvelden.
Sistnevnte har jeg riktignok hatt begrenset anledning til å praktisere. Baltazar og jeg har som regel avsluttet dagens uteliv etter siste tur rundt klokken 19.
Men buenas noches kan sikkert være greit å kunne til en senere anledning.
Spanjolene har av naturlige årsaker også en litt annen dagsrytme enn nordmenn.
Før denne sommeren kunne jeg ergre meg grønn og blå over at mange mindre butikker stengte midt på dagen.
Går det an å stenge midt på dagen?!
Etter min første sommer her er holdningen en annen.
Selvfølgelig går det an. Hvem i all verden skal ut midt på dagen? Da er det jo siesta!
Og når jeg bare fikk tenkt meg litt om, viste det seg at hele ordningen passer meg helt ypperlig.
Kanskje er det noe av det man gradvis lærer når man flytter til et annet land. Man kan bruke mye energi på at ting ikke fungerer slik de gjorde hjemme. Eller man kan etter hvert begynne å forstå hvorfor ting fungerer som de gjør akkurat her.
Spansk for viderekomne – altså ikke meg
Det er langt mellom spanjolene jeg møter som snakker særlig mye engelsk.
Likevel kommer vi oss forbausende godt gjennom hverdagen.
Oppskriften består så langt av ChatGPT, enkelte stadig tilbakevendende spanske ord, kroppsspråk, en rask analyse av situasjonen vi befinner oss i – og enorme mengder godvilje fra spanjolene.
I tillegg har jeg innledet et noe ustabilt forhold til Duolingo.
Men gudene skal vite at det å sette sammen en spansk setning ikke er for amatører fra nord. Spansk har riktignok personlige pronomen, men de dropper dem gjerne fordi verbet allerede forteller hvem det handler om. Til gjengjeld finnes det tilsynelatende et imponerende antall måter å bøye det samme verbet på.
Og så er det uttalen.
Jeg trener for tiden i hemmelighet på den spanske J-lyden.
Målet er å klare den uten å brekke meg.
Det går fremover.
Hund er hund – også på spansk
Én gruppe mennesker har jeg derimot oppdaget at er omtrent identiske i Norge og Spania:
Hundeeiere.
Vi elsker hundene våre. Vi behandler dem som barn. Vi kaller oss mamma og pappa. Og vi har en nærmest imponerende evne til å gå nøyaktig de samme rutene på nøyaktig de samme tidspunktene hver eneste dag.
Hundemennesker er rutinemennesker.
Med hund kommer man også fort i kontakt med andre mennesker. Det fine er at hundene heldigvis snakker samme språk. Det er bare vi mammaene og pappaene som må forsøke å slå av en jovial prat over bæsjeposer, noen spanske gloser, kroppsspråk og ChatGPT i en salig blanding.
Merkelig nok fungerer det også.
Ingen har det travelt
En annen observasjon etter fem måneder er at det her sør i Spania tilsynelatende ikke finnes et menneske som har det travelt.
Det er jo også noe av det deilige ved å være her.
Det kan imidlertid oppleves som utfordrende, hvis jeg skal bruke et diplomatisk ord, når det faktisk står om noe viktig.
Som da telefonen min var blitt borte.
Den var funnet og levert på politistasjonen. Jeg visste altså at telefonen var der. Men før jeg kunne få utlevert den funne telefonen, måtte jeg først fylle ut et skjema der jeg opplyste om at jeg hadde mistet telefonen.
Her gjorde jeg den klassiske norske feilen og forsøkte muligens å tilføre prosessen et snev av effektivitet.
Det anbefales ikke.
I hvert fall ikke overfor en spansk politikvinne som allerede har full kontroll på både prosedyren og tempoet.
Telefonen fikk jeg tilbake.
Og jeg lærte noe.
De uskrevne reglene
Som jurist er jeg naturlig nok opptatt av regler. De skrevne reglene klarer jeg som regel å finne frem til, forstå og forholde meg til.
Det er verre med de uskrevne.
Dem har jeg foreløpig ikke støtt altfor hardt på. Men jeg vet jo at de finnes.
Jeg leste en gang et intervju med en kvinne som hadde flyttet til Norge. Jeg husker ikke lenger hvem hun var eller nøyaktig hvordan hun formulerte det, men poenget hennes har festet seg hos meg:
De uskrevne reglene lærer man når man bryter dem.
Det tror jeg er ganske treffende.
For fem måneder er ikke lang tid når man skal lære et nytt land å kjenne. Jeg kan få orden på residencia, padrón, bankkonto og telefonnummer. Jeg kan lære når jeg skal si buenos días og etter hvert forhåpentligvis produsere en spansk J uten dramatiske kroppslige reaksjoner.
Men det å forstå et land og menneskene som bor der, tar lengre tid.
Og det er kanskje akkurat det som er så fint.
Min nye gode venn ChatGPT har for øvrig forsøkt å holde litt orden på alle ordene mine underveis. For jeg har etter hvert begynt å si dem i stedet for å skrive dem.
Det er registrert en viss endring i adferd hos undertegnede etter KI-ens inntog. Utilsiktet, riktignok – men kanskje ikke helt uønsket.
For ord har jeg nok av.
Om de skrives eller prates.
Den første fasen er over. Formalitetene er på plass. Baltazar og jeg har overlevd sommeren. Vi har funnet rytmen vår, blitt kjent med mennesker og begynt å føle oss hjemme.
Nå begynner neste del.
Ikke lenger livet med å flytte til Spania.
Bare livet med å bo her.
Og det gleder jeg meg veldig til.
Kommentarer
Legg inn en kommentar