Da Nusa sparket inn 1-0 i øvre høyre hjørne og startet vår nasjonale beruselse skjønte vi alle at alt er mulig. Selv hadde jeg et plutselig behov for å hevde meg overfor kveldens vertskap Kari & Bjørn og fortelle at vi faktisk begge er fra Langhus og at jeg også har både spilt og dømt fotball. Altså sammenligne meg med en av verdens beste fotballspillere. Jeg som, når sant skal sies, ikke visste hvem var for en måned siden.
Det ble en fest for oss i Dallas og resten av kampens detaljer kjenner dere. Jeg nynner og smådanser litt ennå her på spanske solstripa. I restauranten her i dag var det en mannlig spanjol som smilte og tok til årene for å ro- som for å hjelpe meg i gang i dag, ellers er det dørgende stille her. Men det norske flagget henger på gjerdet til poolen i leilighetsanlegget - på motsatt side henger det spanske. Det er litt sånn; la hun nå få holde på litt - stakkars. Hun er ny her. Hun roer seg nok. Det er jo Norge vi snakker om her. Jeg er plassert midt blandt en armada av godt voksne spanske herrer, og den argentinske klubben henger lenger ned i svalgangen🤓 Men nå er jeg ikke til å stoppe altså🇳🇴
Forandringen kommer i form av en unison roing over det ganske land. Taktfast samles alle til felles tromming og synkroniserer seg som våre forfedre vikingene. Haaland lot seg fotografere i en vikinghjelm i går og kunne gått rett inn på vikingskipet på Bygdøy og gjenopplivet gamle storheter med sin høye, atletiske bygning og lange lyse sveis. Det sitter en gjeng på trappa til Kongen og ror, de ror i Bergen, Tromsø, på Times Squere og jeg ror altså (bittelitt ) her i Malaga.
En merkevare og god Norgesreklame sa innovasjon om roinga etter Senegal kampen. Vi blir kjent for dette. Vikingene som ror vet du.
Selv håper jeg det blir andre gang vi slår Brasil i et VM, for maken til morsom nasjonal fest skal vi lete lenge etter. Jeg føler nesten festen vibbe ned hit. Sist gang vi slo Brasil satt jeg på en bar på Santorini og det var dårlig med dekning både her og der. Men da Ahlsen dro frisparket sitt på Ullevål i 1984 så var jeg der, på Ullevål altså. (Og gårsdagens Nusa scoring måtte nesten opp på sammenlignings status) Om Norges andre seier over Brasil følges her fra solstripa så skal jeg i allefall være med herfra. Om resten av stripa kun glipper med et sommer dorsk blikk.
Men det jeg reflekterer mest over i dag, er likevel at det faktisk er fotball som får menn til å gråte og samle et folk som i det daglige er mest opptatt med å splittes; om skattebyrder, arbeidsdeltakelse for syke, innvandringsspørsmål og Europa tilnærming.
For «at the end of the day» så er vi alle vikinger, som sitter i samme båt og kan ro i takt mens mennene gråter og vi alle er så glade at vi glemmer alt som ikke er godt. Det er da det blir godt å være. Tenk om hele verden kunne ro sammen. Det hadde vært noe det.
Det gledes til søndag!
Kommentarer
Legg inn en kommentar