I dag har jeg laget en ny vlog, som ligger i en privat gruppe på Facebook. Det er sånn jeg har gjort dette det siste året. Jeg trives med å prate istedenfor å skrive. Og jeg har valgt etter en stund å gjøre den eksklusive for medlemmer som ønsker å være med. Altså ikke offentlig. Det skal jeg si litt mer om her. For selv om dette er et skrevet ord for deg, så sitter jeg jo og prater til deg selvfølgelig. I sofaen, på morningen, med min kaffe. Akkurat som jeg liker det og har gjort det i mange år.
Her har jeg forsøkt å laste opp vlog’en men den er for stor. I stedet ligger den i dag åpen på FB.
Når jeg viser meg frem, så ønsker jeg at du skal se på deg selv. Ikke på meg. Jeg ønsker å vise deg meg, slik jeg ser meg. Jeg har ikke behov for at du forteller meg hvordan du ser meg. Når jeg formidler, så håper jeg å inspirere til at du kan se på deg selv, gjerne på nye måter. Jeg erfarer ofte at de er deler med, lytter, og så speiler meg. Det er ikke meningen med å dele. Å dele er å utfordre seg selv til å la masken falle. Til å vise at det går an. Det går veldig fint. Og at det kan være veien å gå videre for det er det jeg tror på, at vi kan møtes i autentisitet. Ikke late som, skjule, eller å spille skuespill. Det er jeg fryktelig dårlig på. Så når jeg deler, åpent, så gjør du meg en tjeneste, ikke bare ved å lese det, men ved å la det bli en inspirasjon til deg som leser og ikke en ny mulighet for å se nye sider av meg
Jeg er en sensitiv person, så jeg kan kjenne energien. Jeg forstår det usagte nesten bedre enn det som blir sagt. For det er mye som blir sagt, som ikke er autentisk, som sies for å oppnå noe, for å manipulere, eller for å komme seg unna å beskytte seg. Den type kommunikasjon bærer mange lag av frekvenser i seg. Det har tatt meg tid, men jeg har blitt veldig mye bedre på å sortere alle budskapene. Også de skjulte. Jeg tar det opp her, fordi jeg utfordrer til åpenhet og autentisitet. Jeg forstår om du ikke vil meg vel, selv om du sier at du gjør det. Det er det som gjør åpenhet og autentisitet ekstra sårbart. Samtidig så er det det som holder lengst. Jeg har valgt å stå i det å late som du ikke er, men jeg har også valgt å beskytte det åpne rommet i perioder. Det føles som jeg står på et vendepunkt, og kanskje velger igjen å være helt åpen og autentisk. Og bruke bloggen som plattform til det. Jeg har blitt veldig glad i å snakke og derfor har jeg laget video isteden. Men dette snakker jeg, og telefonen sørger for at ordet blir skrevet. Det er ikke sikkert at det betyr så mye lenger og man snakker eller skriver. Det viktigste er at man finner en måte å uttrykke seg på, som er autentisk.
Det har skjedd noe med meg, nå som jeg endelig har landet og har hatt ro. Jeg finner sakte men sikkert tilbake til den jeg fant i meg for mange år siden da jeg ble syk. Hun er jo her, men det har igjen vært mye å stå i. Men målet er hele tiden det samme: og bare kunne få være Monica. Å veve min livssvev derifra. Og det ønsker jeg å dele. Ikke for at du som leser trenger å vite all verdens om meg, eller mene så mye om meg, men nettopp derfor: at du skal finne anledning til å se deg selv. Da kan jeg møte deg, og du kan møte meg. Altså vi kan møtes, sånn på ordentlig.
Tenk så fint det ville vært.
Kommentarer
Legg inn en kommentar