Reisegleden

Jeg  sitter i sofaen og ser solen gå ned i vest. Skyene er rosa og magiske og jeg kan se fjellene i Marokko i horisonten.

Vi har akkurat kommet hjem fra ettermiddagsturen Baltazar og jeg. Det var litt varmere enn jeg forutså i dag, så en dongeribukse og en langarmet genser var litt i meste laget. Baltazar lekte fritt på stranden med ball og pinner mens en dame gjorde chi gong litt lenger bort.  Jeg satt å fulgte med og så seilbåtene der ute, og lurte på hva slags flott fugl det var som reiste vinger på skjæret. Jeg forsøkte å få et godt bilde ut av motivet, men kan slå fast i ettertid at jeg ikke lyktes. Men jeg har det på netthinnen da. Jeg lot meg også merke ved at vannet er klart og bølgene skulper over sand og myke stener. 

Det er ikke mye som minner om en kald januardag.

Morgenturen i dag gikk rundt i nabolaget her. Jeg hadde tatt kaffen i sengen. Jeg fikk øye på en god venn på den lokale kafeen med K. Et hyggelig gjensyn, og det ble en kaffe utendørs med ham. Vennen bor i nabolaget. Da jeg kom i november så kjente jeg ham ikke. En hyggelig morgen rutine med kaffe på kaféen førte oss sammen. Han sliter også med helseutfordringer, selv om de er andre enn mine. Jeg har fått ta del i en inngripende operasjon og den recovery’n han nå går gjennom. I dag lo vi og målte krefter over hvem som har størst medisindosett av oss. 

På den andre siden av veien ligger det jeg kaller for hundstripa. Et vakkert lite grønt område, hvor alle i nabolaget lufter hundene sine. På noen faste tidspunkter der, så møtes vi. Hundeeiere er ganske like, om vi har en whippet og bor i Norge, eller en boxer fra Spania. Vi er rutinemennesker, vi snakker om hundene våre som de skulle være barna våre og vi er sosiale og åpne med hverandre. Felles bekymringer og gleder rundt hundehold.  Baltazar og jeg har fått spesielt god kontakt med en liten ovnsrøret type, og hans eierinne. Hun hjalp oss med det meste de første ukene vi var her. Kanskje så hun hvor spørrende jeg så ut, ellers så skyldes det at hun selv kom flyttende fra Argentina og usikkerhet i hjemlandet for over 20 år siden. Uansett en drivende effektiv, og vel så hyggelig dame som klarer å finne forskrifter rundt hundehold på 2 minutter for en regel freak som meg,  og har anbefalinger for alt fra hundegodis til spansk tapas og gode vasketips. 

I dag har jeg reflektert en del over dette med å reise. Det har jeg vært glad i og prioritert så lenge jeg kan huske. 

Fra mine ungdommelige krumspring i Rimini i Italia på åttitallet med en venninne hvor mye av det som foregikk der for evig forblir der. Her må jeg skyte inn: Bortsett fra hotellets kjekke resepsjonist som jeg forelsket meg hodestups i og planla en fremtid sammen helt til realitetene tok oss etter utallige kjærlighetsbrev og desperate telefonsamtaler. Han dukket plutselig opp på insta’n min for 2-3 år siden. Jeg møtte ham igjen 30 år etter i Milano i 2022 i anstendige former. Han er jo gift og greier.  Men han viste meg rundt på ekte gentlemanvis i vakre omgivelser og god italiensk mat. Han hentet meg i Milano og vi kjørte til Gardasjøen. Vi hadde en veldig fin dag sammen. Absurd, men utrolig flott også. Vi snakket i munn på hverandre en hel dag. Etter over 30 år! 

På 90 tallet var det mye øyloffing  i Hellas. Jeg sov under åpen himmel på ferger og campingplasser, og ble kjent med andre loffere. En morgen våknet jeg i soveposen under åpen himmel på en campingplass på Santorini (antagelig mitt favoritt sted) og så rett inn i ansiktet på en utrolig vakker mørk ung herre. Jeg prøvde å huske hva som hadde skjedd kvelden før, da jeg ikke dro kjensel på fyren. 🤓 Han våknet og så rett på meg, og jeg så han tenkte det samme. Før vi kunne puste lettet ut begge to og forsto at vi rett og slett lå i samme område og må ha rullet litt nærme hverandre ila natten (dessverre kanskje, han var jo veldig pen men guffent å våkne opp uten å kjenne ham igjen i såfall. Ha ha). 

Så ble det lye familieferier på Kanariøyene med bamseklubb og morgenvakt på skift blant foreldrene. Etterhvert ble det en forkjærlighet for storbyferier og særlig London. Det har vært utrolig mange reiser. 

Nå har jeg altså bestemt meg for å gjøre det enda mer, jeg setter tingene mine på lager om et år og blir ute og reiser ett års tid fram mot sommeren 2027. Nå skal jeg reise litt før det også. 

Akkurat hva det er som gjør at jeg er så glad i å reise, forsøker jeg å reflektere litt mer over i dag. Jeg liker å være i ro også på reise, og jeg  reiser gjerne alene. Jeg er ikke alltid så opptatt av å komme meg rundt og se mest mulig av severdigheter. Ofte så er det i såfall reisen til og fra severdighetene som fester seg. Og jeg er faktisk ganske glad i å være alene på reise. Det er ikke til å komme fra at når man er alene, så får man med seg mye mer av det som skjer rundt seg. Og det jeg liker best, er å bare snuse inn fremmede lukter, se på menneskene som er der, føle på energien som vi sier, og ikke minst komme i kontakt med mennesker fra andre kulturer, andre land og med andre erfaringer. Jeg tror at det gjør meg rikere. Men det jeg liker aller best, det tror jeg er at selv om vi er ganske ulike vi mennesker, så viser det seg at vi er ganske like allikevel. Vi har de samme grunnfølelsene, vi er redd for det samme, vi kan skamme oss, vi er glade. Og til syvende og sist så er vi på et vis sammen og avhengig av hverandre. 

En ung mann jeg traff i en middag i Kairo på midten av nittitallet, fikk meg til å forstå deler av den arabiske verdens raseri mot vesten og særlig USA. Jeg er ikke enig med ham, men i et blaff der så kjente jeg hvorfor han er det. En slags forståelse. Det har jeg faktisk ofte tenkt mye på. Han var ung mann som tross en fattig oppvekst like utenfor Kairo hadde klart å komme inn på universitetet. Vi møttes i en middag hjemme hos en av professorene. Et sted jeg ikke ellers ville møte noen med den bakgrunnen. Jeg har jo levd et liv i privilegier, tross alt. 

Så. Det tenker jeg på i dag. Alle menneskene jeg har møtt. Og møter. Særlig når jeg reiser alene. Jeg gleder meg til fortsettelsen.