Badekar, slanger og kakao

Det er veldig enkelt, sa kompisen min på telefonlinjen. Du bare går opp i, og så går du ut igjen etter at du er ferdig. Det fyller seg selv med vann. Det ble stille 1 sekund - så brøyt vi ut i latter begge to.😂

For jeg  kan forsikre ham og alle andre om at jeg vet hvordan man bruker et badekar. Det er bare innmari sjelden jeg gjør det! Og her i leiligheten i Spania så har jeg et stort og fint et. Siden formen er så dårlig som den er, så foreslo han  at jeg skulle legge meg i badekaret og få myket opp det som er av stiv melkesyrende materie på denne hardt prøvede kroppen. 

Et veldig godt forslag, det altså. Grunnen til at jeg sjelden bruker et badekar, er rett og slett fordi jeg er redd for at det skal komme slanger oppi der. Det er en godt bevart hemmelighet (inntil nå) for det er så irrasjonelt som det går an. Men sånn er det. Noen er mørkeredd, jeg er redd for at det skal komme slanger i badekaret. Altså🫣

De siste dagene har jeg skrevet på Facebook og her blogg om at jeg har det fryktelig vanskelig nå fordi at jeg har så mye fysiske smerter etter overanstrengelse antakeligvis. Det er kommet over en helt ny fase, hvor lårene mine nesten svikter under meg. Det er jo krise for meg som har hund og som elsker å gå på turer. Så det har vært på tide å ta noen grep. Kanskje blir det bedre, det vet jeg ikke, men det blir i hvert fall ikke verre. Jeg har nesten unngått bakke trening noen dager og vi spiller fotball innendørs, Baltazar og jeg. Eller, jeg spiller håndball og han spiller snuteball. Han har ennå ikke skjønt at han må slippe ballen om jeg skal kaste på nytt (ja jeg har trent trenger ingen anvisninger på det😊) så vi har noen runder her. Men han synes innendørs aktivitet er helt strålende heldigvis. Turer sniker vi inn på tider det forhåpentligvis ikke er så mange andre ute, slik at guarden hans kan senkes bittelitt. Det lykkes delvis. 

Jeg har også hatt et innlegg, mye kommunikasjon utenom, og blogg om at det er veldig tøft å leve med denne sykdommen over så lang tid. Det handler om smerter, begrensninger og tap, og det går ut over psyken. I så stor grad at det innimellom kan være vanskelig å finne gnist til å stå opp. Mobilisere for å leve. Eller unnskyld, overleve. Det synes mange er så vanskelig å forholde seg til, at man blir bekymret når man hører det. Og det skjønner jeg, og det skal man også være. Men jeg synes ikke bekymringen bør være over at man mister livsgnisten. Bekymringen bør være over hvor ille denne sykdommen er, uten at vi får noen som helst hjelp utenom at vi skal prøve å trene litt og øve på kognitive teknikker. Noe av det eneste vi faktisk klarer på egenhendig. Uten å mobilisere mentalt for å anstrenge seg, så hadde det ikke gått i det hele tatt. Man vil jo være med innimellom og ikke bare være «Millionsmissing». 

Derfor pleier jeg og veldig mange andre ikke å fokusere på smerten, men fokuserer på det som er bra. Det vi får til. Det er resultatet av en enorm daglig mobilisering. Teknikker noen mener vi bør lære oss. Det er sludder og vås. Faktisk. Er det noe vi kan, så er det jo det. De som er bedre eller bra gjennom dette, er ikke de jeg snakker om. Det er alle oss andre som ikke blir det. Vi sier ikke høyt så mange ganger hvor ille det egentlig er. Hvor ekstremt det er. 

Men nå har jeg sagt det, og det skulle sies. Og sånn er det. Man er ikke suicidal av den grunn. Det er ikke noe grunn til å ringe 113, men det er grunn til å øke bevisstheten rundt hvor forferdelig det er å leve med slike smerter over tid. En lege sa en gang i et foredrag, at man så vidt vi vet er ikke ME dødelig, men noen av de som jobber med de sykeste har innimellom tenkt inni seg at de er mest redd for selvmord. Når de ser lidelsen på kort avstand. Jeg synes det skal stå som en vekker. 

Nok om det, nå er det sagt. Og det er kjent. Og det har gjort meg godt i alle fall å kunne sette ord på hvor ille det er.

Nå fokuserer jeg på kroppen min. Og min gode venn som jeg da snakker mye, lenge og i dybden med hver uke enten vi sitter på en kafé i Oslo, på hver vår stasjonære leilighetsenhet i Oslo, eller om vi befinner oss på hver vår ende av Europakartet, synes altså at det var på tide jeg senker kroppen ned i et badekar. Det er jeg nå i ferd med å gjøre. 

Men først så har jeg laget meg en stor deilig kopp med kakao og så har jeg spruta masse deilig ferdig krem på toppen. 

Vi har utsatt dagens visning på leilighetene nede i gata her, da det visstnok er noen som har vært magesyke der.  Det skjer ikke! At jeg får det på toppen ass. 

(Jeg skal få se på et anlegg som leier ut leiligheter med tilleggstjenester som rengjøring og medisinsk tilsyn ved behov) 

Jeg har også fått skrevet ut muskelavslappende medisiner av en lege her, som jeg nok henter på apoteket og kanskje prøver meg på en halv tablett for å se om musklene kan få littegrann avslapping og kanskje det kan gjøre at den forstår at det ikke er anstrengelseskrise på gang. Og at melkesyra kan ta seg en bolle.Vi får se. Jeg har fått skrevet ut morfin før, jeg har prøvd det igjen, det har null effekt. 

Ønsker alle lesere av bloggen min en riktig fin start på uken.