|
Da jeg var liten oppdaget jeg at når jeg gråt av ren hjertesorg, så kjente jeg en streng ut i venstre ringefinger. Ikke vondt, men en slags stråling.
Det er jo mange grunner til å gråte. Jeg kan gråte når jeg er sint, når jeg er sliten og oppgitt, eller når jeg er frustrert. Når jeg var liten så forsøkte jeg å finne ut av det. Jeg visste jo hendelsen som hadde forårsaket gråten, eller minnene, eller tanken på noe. Men hva var det du hadde gjort med meg? Var jeg sint og opprørt? Eller gjorde det meg bare sliten. Eller kanskje redd?
Det var da jeg oppdaget forbindelsen mellom ekte hjertesorg og strengen ut i ringefinger på venstre side. Jeg vet ikke hvordan jeg koblet det, men det var sånn jeg fant det ut. Når jeg virkelig var blitt såret. Når det var sorg å melde i gråten
I mange år var det ikke så mye gråt. Jeg har vært flink til å holde kontroll på følelsene mine. For jeg er et ganske sterkt følelsesmenneske. Men jeg tror ikke det ble tolerert da jeg var liten. At jeg hadde følelser som trengte plass. Og etterhvert dro jeg ut i den store verden og måtte stå på egne ben. Det var mye beinhard jobbing. Kanskje er det derfor gråten ble borte og sinne måtte trykkes ned? Det vet jeg ikke. Det kan jeg bare spekulere i. Men nå er alt i orden igjen hvis jeg skal få kalle det sånn. Jeg gråter, og jeg vet når jeg er sint, selv om jeg ikke er så flink til å uttrykke det. Er ganske konfliktsky. Og liker fred og fordragelighet best. Men jeg mener nå jeg har kontakt med hva som foregår for det meste. Selv om jeg innimellom trenger tid til å la ting synke inn så jeg får sortert litt. Blir fort overveldet. Det har vel kanskje med sykdomstilstanden min å gjøre også.
I dag kom jeg til å tenke på at det er virkelig lenge siden jeg har kjent strengen i lillefingeren. Det har jeg nok ikke gjort siden jeg var liten. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje hjertet mitt ikke lenger gråter?
Jeg lurer på om det er sånn at andre har det eller har hatt det på samme måten? Jeg har hørt et uttrykk som heter fingerhjertet. Jeg trodde egentlig at det var et fysisk punkt i hver fingertupp, som hadde med kretsløpet å gjøre. Og at det kanskje var der jeg kjente det, i den venstre ringefingeren. Et kjapt Google Søk fant ikke noe som heter fingerhjertet I tradisjonell legevitenskap i hvert fall. Så da vet jeg ennå mindre hvorfor.
Men det var sånn jeg oppdaget det. Hva ekte hjertesorg er.
Ønsker alle lesere av bloggen min en riktig fin og lite sorgfull kveld❤️
Hm, har aldri følt dette med stråling til fingrene, men du er jo veldig følsom. Interessant at du merker en slags forbindelse også. :-) Også veldig interessant det du sier om at gråten ble borte og sinne måtte trykkes ned. Kjenner meg igjen i det. Klem fra Kari
SvarSlettJa du har måttet tåle og utstå mye. En terapeut sa til meg en gang: Du er jo vant til å måtte utholde fet uutholdelige. Det er styrker i det. Og åpenbare svakheter, liker ikke helt å bruke det ordet. Men finner ikke noe bedre nå. Men ulempen er i allefall at man kanskje blir stående altfor lenge i situasjoner andre ville satt ned foten for forlengst. Du er en av de mest tålmodige personene jeg har møtt. Selv er jeg av de som har nytt godt av det. Jeg oppfatter mye av den tålmodigheten som en slags visdom. At du venter til ting er klart liksom. Jeg håper ikke jeg tar feil. Du har jo som liten (og stor) måttet stå i mye du også som ikke er akseptabelt. Uten at du ble invitert til bordet for å si din mening. Glad du er min venn Kari❤️🫶
Slett