Feel it

Gode dager lager
gode rammer for refleksjon 

You must feel it to heal it❤️

Å fortrenge det vanskelige er en kjent og vanlig  mestringsstrategi. Men det er også en ganske lite bærekraftig strategi i lengden. Likevel tror jeg det kan være nødvendig.

Jeg har opplevd mye traumer i livet mitt. Jeg hatt en barndom de færreste er forunt. Jeg vokste opp under grov omsorgssvikt og med en familie som ikke nødvendigvis ønsket meg vel, for jeg var av en eller annen grunn det fødte sorte får. En barndom som har vist seg å lage skader, som jeg har måttet reparere og hele i godt voksen alder. Jeg har opplevd å miste mitt første barn rett etter fødsel,

Å fortrenge er ingen god løsning, det er vel alle enige om. Men jeg tror også at å fortrenge kan være nødvendig  i noen situasjoner. Det er ikke sikkert at alt kan tåles eller tåle dagens lys der og da, og for å overleve, eller finne seg en bedre tilværelse, så er man nødt til å legge bort det vanskelige. Det er sånn jeg ser tilbake på min egen barndom og den første delen av mitt voksne liv, da jeg brøt løs i en alder av 18 år og begynte å bygge meg en egen tilværelse. Det har jeg skrevet om på bloggen før.

Det var en reise som kanskje de færreste kan forstå. Men for meg var det først og fremst en reise til frihet. For første gang i mitt liv, så hadde jeg kontroll på mitt eget liv. Jeg visste at regningene var betalt, fordi jeg gjorde det selv. Derfor visste jeg at jeg kom hjem til et hjem som jeg forlot det på morgenen. Jeg hadde mat å spise hver dag, for jeg kunne bruke mine egne penger på å skaffe meg akkurat det. 

Selv om jussen og miljøet der var langt fra det jeg var vant til, så ble jeg fort god til å lære det andre tok for gitt. Som for eksempel hvordan de andre vasket hendene sine etter et toalettbesøk, (at de da ikke tok på armaturet f eks etter at hendene var vasket, for det var jo møkkete ikke sant?) At det er vanlig å gå søndagstur med familien i skog og mark, og hvordan man kler seg for all slags vær. Det jeg feilet på, klarte vi å ha humor på og le bort - i allefall jeg. Ingen visste hva jeg kom fra. Det ønsket jeg ikke å ha fokus på. Det tror jeg var lurt. 

 I tillegg til en stor følelse av frihet og kontroll over mitt liv, så fikk jeg jo selvfølgelig også et stort håp for mitt liv. Da jeg flyttet hjemmefra hadde jeg jo ingenting. Verken kompetanse for hvordan man lever et såkalt normalt liv, eller andre ressurser. Fordelen i Norge er jo at du materielt og ytre sett kan bygge deg opp fra null. Dette er jo selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner, for vi har glasstak, klasseskiller, koder i rommet og så videre. Men i basis så er det sånn. Jeg kunne begynne på jussen på universitetet i Oslo ved å prestere akkurat det samme som de andre. Jeg kunne ta opp studielån og jobbe ved siden av. Da jeg fikk min første jobb kunne jeg gå i banken og få lån til å kjøpe meg min første leilighet. Alt var selvsagt skummelt, og jeg har måttet gjøre alt selv, men det er mulig. Og jeg visste at man må betale regningene sine, ellers kan alt bli borte.Dette er jeg grenseløst takknemlig for. Ja til Lånekassen! 🙋‍♀️ 

Vel tilbake til dagens tema, for det er ingen tvil om at det er en annen historie også. Om den lille jenta på barnerommet som ble forlatt. Hun som hadde måtte tåle altfor mye bestandig, som fikk skylden for alt som gikk galt med alle andre, som aldri hadde trygge rammer å få utforske noe som helst i, men som måtte være den som tok støyten for alle andre. Og som var familiens syndebukk. Og som ikke hadde eget rom, hun ble henvist til å sove på sofaen når de andre hadde lagt seg. Som ofte kom hjem til stengt dør av namsmannen fordi husleien ikke var betalt, eller til kaldt hus fordi strømmen var kuttet pga manglende betaling. Om julaftener som ble til på en dags varsel fordi vi fikk flytte inn i et nytt hus som sosialkontoret hadde skaffet oss lille julaften for å unngå at vi satt på et hotell eller hospits julaften. Det ble ribbe, riskrem og pakker. Og en mor som lå rett ut med migrene så vi måtte gå på tå og hev. 

 Jeg har brukt mye tid i og utenfor terapi på å mestre, akseptere, forstå og å leve med alle plagene jeg har hatt på innsiden i hele mitt voksne liv, kanskje hele mitt liv. For jeg var jo meg, og vet jo ikke hvordan andre hadde det som barn. Hva er normalt og hva er ikke? 

Og jeg har måttet lære meg å forstå at de smertene som jeg har på innsiden og som jeg har hatt lenge, og de som har kommet i senere tid ikke alltid er lik som hos andre. Både angst, men også en form for depresjon er ting jeg har blitt kjent med i voksen alder. Jeg skriver en form for depresjon, for jeg har forstått at det er depresjon gjennom samtaleterapi, men jeg blir ikke tiltaksløs mm slik som er typisk for depresjon - jeg agerer ofte motsatt - kanskje jeg skal skrive mer om det siden. 

Etter at jeg mistet mitt første barn da jeg var 32 år gammel, så fikk jeg mitt første møte med angst. Eller, det kom etter at min andre sønn kom til verden året etter. Da jeg forsto at det kom til å gå bra med ham. At han var frisk og ville leve opp. Da kom angsten. Jeg kan ennå huske minuttet det kom. Hvordan lyder og lukt var i rommet da jeg ble rammet. Jeg hadde klart å fortrenge det vonde fra året før for å klare å bære frem et barn til. Når det gikk bra, gikk guarden ned og angsten kom. Mitt første anfall varte i flere år og suget livskraften ut av meg før jeg til slutt ba legen min om hjelp. Ingen visste noe. Det var et av de tøffeste periodene i livet mitt, samtidig den aller beste. De første årene med min fantastiske sønn. Som fortsatt er like fantastisk. 

Angsten var selvsagt utløst av en forferdelig traumatisk hendelse og derpå en nødvendig fortrengning, men jeg har i ettertid tenkt at jeg nok har et mindre forsvarsverk enn andre til å takle store traumer. Hvis det går an å se det slik. Grunn kompetansen og rammeverket rundt har kanskje vært litt annerledes. 

Men. Hvis jeg ikke hadde hatt evnen til å fortrenge, eller å skyve bort, alt jeg opplevde i min barndom så tror jeg faktisk ikke jeg hadde kunnet bygge det livet jeg har bygget meg. Som selv nå, ufør og skilt, tross alt er et liv i privilegier. Selv om det også har gjort at det har tatt tid før jeg har kunnet forstå og mestre alt innvendig. Hvis jeg skulle ha begynt der da jeg flyttet hjemmefra, så er jeg ikke så sikker på at jeg hadde hatt styrke til å stå i det jeg gjorde da jeg studerte og de første årene hvor jeg bygget en yrkeskarriere. Og for meg var det langt viktigere å klare og se hva jeg selv kunne bygge, enn å gå dypt innvendig for å prøve å hele det som var der. Jeg hadde ingen kontakt med det, for jeg snakket selvfølgelig aldri om min barndom, og når de andre var med familiene sine - Så måtte jeg finne på noe annet. 

Jeg har nok også vært bedre enn andre på mange områder. Jeg har aldri forventet noe av noen, og har alltid klart å skaffe meg det jeg trenger selv. Det mener jeg er en uforbeholden styrke. Og det å kunne stå alene tror jeg også har vært med på å gjøre at jeg har kunnet få - og ta - og ha så mye ansvar som jeg hadde i ledende jobber da jeg var arbeidsfør. Derfor mener jeg også at måten jeg håndterte min barndom på, også var med på å bygge grunnen for et mye bedre liv enn det som vel lå i min skjebne da jeg ble født. Man kunne fort tenke seg at jeg endte opp i NAV systemet, som syk og ute av arbeidslivet fra begynnelsen, og uten ressurser for helt fra barndom. 

Om det er barndommen min, eller traumene rundt at jeg mistet Martin mitt første barn, eller andre store negative livshendelser som skilsmisse med konflikter i en bonusfamilie - ordning hvor jeg ble stående alene og syk utenfor (veldig belastende) som har gjort at jeg har måttet ta mange dypdykk også også med terapeut for å forstå mye av det som har foregått og fremdeles foregår på innsiden, det vet jeg ikke. Verken jeg terapeuten kan gi noe eksakt svar på det. Men det er jeg som føler, det er jeg som opplever, og det er jeg som mestrer det.  Derfor vil det bli min historie. Og den skrives egentlig litt etter hvert. 

Symptomer som angst for eksempel er jo egentlig bare et lite bilde. Det er et symptom og et bilde på alt det utålelige jeg har måttet tåle både som barn og som voksen. Jeg har ikke angst for store troll eller ufo eller andre ting som er helt usannsynlig, jeg er veldig mye mer engstelig i perioder for at usannsynlige vendinger på sannsynlige hendelser i hverdagen skal gå ut av kontroll. Jeg trenger å føle at jeg har så god oversikt og kontroll som mulig. Det er en mestringsstrategier, og en kilde til ofte unødig bekymring. Vi kaller det angst. Men er det ikke egentlig bare en naturlig reaksjon på mange unaturlige hendelser? 

Å fortrenge det trenger jeg ikke lenger. Jeg har god tid og nå er jeg også i en situasjon der jeg stort sett kan bruke tiden på å ta vare på meg selv. Og det føles egentlig uendelig godt, selv om jeg har fått fysiske utfordringer som gjør at jeg trenger mer hvile og omsorg enn andre. Men å ha evnen og muligheten til å ta vare på seg selv, det betyr faktisk veldig mye for meg. Innimellom er det dritt. Og fremdeles er det ting som går på repeat fra tidligere. Og noen ganger kommer nye ting opp tiloverflaten.

 Jeg gråter, jeg er sint, og noen ganger kan det bli så mye at jeg nesten føler at jeg må hoppe ut av det en liten stund. Men jeg har teknikker, jeg har lært meg mye alternativt, så det å for eksempel jorde seg er viktig. For det å gå ut av sin egen jording, eller å føle at man går litt ut av kroppen og å forsvinne litt tankemessig ut av øyeblikket (dissosiere) det er ting som jeg har gjort veldig mye for rett og slett å overleve. Gode strategier mener jeg, for meg har det vært helt nødvendig for å bygge fundament og å få en levende sønn i livet, men nå vil jeg trene det bort. Jeg tror at det er veien til å bli helere. Og da nytter det ikke å ikke føle på det som er vanskelig.

Får man må føle det, smerten, og leve den for å hele den. Uansett hvor vondt det er i øyeblikket. 

Takk for at du stakk innom bloggen min i dag. Solen skinner her i Benalmadena i dag og Baltazar og jeg har allerede vært ute på en morgentur og tatt en americano på utecafe. Riktignok med en lett dunjakke tilgjengelig i dag. Det blir litt kaldere morgen og kveld nå, men det er fremdeles godt og varmt og kanskje blir det et bad i dag også. Jeg er sliten og har fremdeles mange timer i seng, men jammen er det mye godt også. Og det har jeg også blitt god på; mestre de fysiske plagene mine. Jeg prioriterer beinhardt. Det er de hekt små, enkle tingene som skaper glede. Litt magi faktisk. I en kopp americano på cafe. Eller sengetid med åpen verandadør og havutsikt i november. 

En Buddha med hendene foran øynene står utenfor leiligheten her i Benalmadena. Kanskje Buddahen innimellom synes det er litt mye å ta innover seg for å bli opplyst? 😍