Gaslighted

(Det er dessverre blitt feil bakgrunn på store deler av teksten her. Jeg forsøker å rette opp i dette, men det går ikke med enkel redigering så jeg ser på det senere. Beklager). 

Det meste av livet mitt er jeg blitt manipulert. Det var sånn jeg ble til. Og det helt uten å vite det. Eller å forstå det, da. For det ligger jo i manipulasjonens natur, ikke sant. At det tukles med realitetene dine. Systematisk.  

I den psykologiske faglige verden kalles det for gaslighing. Fra Wikipedia setter jeg inn følgende forslag til en norsk forklaring:

 « Gaslighting er løst definert som å få noen til å stille spørsmål ved sin egen virkelighet.»

Det tristeste med dette er at mønsteret gjentar seg oppgjennom oppveksten og inn i voksenlivet. Å ha nære relasjoner som ikke nødvendigvis ønsker meg vel, men bruker egne interesser til å forvrenge mine slik at jeg ikke lenger tror på mitt eget beste. Ja, det blir det normale. Jo nærere en slik relasjon er, jo vanskeligere kan det bli. For til slutt mister man helt seg selv. 

Min reise gjennom dette har vært lang og vond. Og lærerik. 

Det begynte med at jeg måtte sette meg selv først. Sykdommen sørget for det. Da jeg ble alene, måtte jeg starte å bli ordentlig kjent med meg selv. Det var vondt, vanskelig og veldig forvirrende. Hvorfor? Jo, fordi de rundt meg speilet noe annet. Det er jo nettopp det dette handler om. 

Etter å ha brukt år, tårer, muskler og terapi på å tegne mine egne grenser, på bakgrunn av å bli speilet av noen som ville meg vel, begynte jeg sakte men sikkert å forstå noe mer av de rundt meg. Det var fryktelig vondt. Å se seg selv i dette mønsteret, gjentagende over tid i mange relasjoner. Det svir skikkelig. 

Det starter ofte med en fase av forvirring. Opplyste øyeblikk og glede over det, til sterk tvil og dertil fornektelse. Før det langt om lenge begynner å stabilisere seg en ny virkelighetsoppfatning. Det er mange lag i denne løken, det skal jeg ha sagt altså. Det er beinhardt arbeid og jeg har gjort mye, om ikke alt, sammen med terapeut. Psykolog og noe med gestaltterapeut. Det viktigste arbeidet gjør jeg selv. 

Det handler om å hver eneste dag velge seg selv. Sakte men sikkert bli kjent innover. Etterhvert vil man kunne se utover, litt etter litt, og kjenne seg selv i møte med andre. Kunne sette grenser, lettere forstå motiver - ødeleggende og oppbyggende - og forstå at lite av det har med meg å gjøre. Selv om jeg trodde det hele tiden. Men dette må jeg jobbe med hver dag. Antagelig resten av livet. 

For i motsetning til andre, så lærte jeg ikke dette da jeg var liten. Hva som var meg, mine behov, mine følelser. Jeg ble definert gjennom andres øyne, de som var satt til å ta vare på meg i mitt mest sårbare, dyrebare. Og jeg var ikke verd mye. For det var min skyld altsammen. 

Det var ikke min skyld

Siden skadene ble gjort allerede i definisjonen, eller kodingen, om det går an å bruke et slikt uttrykk i denne sammenhengen, så er det rett og slett en systemsvikt og det ble en livslang oppgave å vikle seg ut. Etter først å ha brukt det meste av livet på stadig å vikle seg inn i nye relasjoner av samme alen. Og dette handler ikke bare om parforhold, selv om det ofte er i slike relasjoner dette foregår. Det har gjort det også for meg. Men det gjelder andre relasjoner også. Det handler om måten jeg møter andre i relasjoner, og hva jeg finner meg i, og oppfatter og forstår. Men ikke minst, hvilke type relasjoner jeg tiltrekker meg. Så vi er jo minst to i dette. Jeg kan bare snakke og gjøre for meg selv. 

Det er ikke til å forstå. Men sånn er det altså. Oppegående jenta som forstår så mye ellers. Som tok en lang universitetsutdannelse og ble direktør. En skulle vel ikke tro det? Ikke jeg heller. Til å begynne med. Men nå forstår jeg. Og det er godt, vondt, og vist. 

Jeg er ikke fagperson. Jeg snakker kun av egen erfaring og hva jeg har lært og forstått og tatt til meg av den hjelpen jeg har fått. Hvis du trenger kunnskap om emnet her og tilliggende emner, så foreslår jeg at du søker det fra faglig forankrede kilder. 

Hvis du har vært, eller er utsatt for stadig gjentagende krenkelser av ditt selvverd i noen form, så er det hjelp å få. Jeg vet f.eks at krisesentre også jobber bra med psykisk mishandlede. Ellers er det et offentlig helsevesen med psykolog / psykiatrisk hjelp via fastlege. Dette ligger som oftest i traumefeltet, så det kan være greit å orientere seg dit. (For det er resultatet av gjentagende manipulasjon; man blir traumatisert av det). 

Hvis du blir trigget av dette, så vil jeg at du skal vite at vi er flere. Og jeg skriver for at vi skal være litt mindre alene om det som er vanskelig. Samfunnet er gode til å snakke på overflaten om at vi skal bry oss om hverandre. Vi som har slitt, vet at mange snur seg en annen veg når det blir personlig. Jeg vil være en motvekt til dette. Og velger å gjøre meg sårbar i det offentlige rom. For at flere skal tørre det. For det er bare sånn vi kan komme nærmere. Og derfra videre.