MGP og livet

 I går brukte jeg for første gang i mitt liv stemmeretten min. I MGP altså😊 

Jeg dro til alt jeg kunne for den franske sjarmøren Slimane og hans fantastiske låt «Mon amour» som har smurt meg med kjærlighet og varme siden jeg hørte den første gang i «Adresse Malmø» for et par uker siden. Jeg har sittet i bilen og gaulet kjærlighetsfraser på imitert fransk og stappet Slimane inn i ørene via AirPods på gåtur og T-bane og vært oppslukt i en liten boble. 

Jeg satt her i stuen i går og sendte slengkyss tilbake til skjermen når Slimane raust delte sine slengkyss med oss. Og lot meg forføre til frysninger og rørt øyekrok da han nærmest kom gjennom ruten med sine intense kjærlighetserklæringer. For en formidlingsevne og opptreden. 

Vel, det holdt jo ikke helt inn, men det var jo ikke helt sjanseløst. Det ble vel en fjerdeplass. 

Lettere forfjamset måtte jeg rett og slett lete opp Sveits bidrag på Spotify da den n’te 12’eren rullet inn fra fagjuryene over det ganske Europa. Den har faktisk gått helt under min radar. Også i går. Jeg finner fint lite å fenge seg på der enda. Men den fantastiske personligheten som åpenbarte seg da seieren var et faktum og hens ikke-binære person ble kjent også for meg, så var det vanskelig ikke å la seg glede på hens vegne. Jeg kan ennå se for meg den rosa energibomben sprelle rundt å spre glede og kjærlighet på scenen. Men låta husker jeg ikke. Det er Slimane som går på repeat i minnet. 

Jeg er en av de som dessverre ikke vet altfor mye om ikke-binære, om hva de strever med osv. Det får jeg en anledning til å bli bedre kjent med nå. Jeg skal følge bedre med og sette meg litt mer inn i det. 

Opptakten til MGP var mer enn spennende og jeg er jo ikke større enn at jeg lar meg lede inn i litt drama. Dessverre får’n kanskje si. Politisk eller ikke, Nederland og Israel har nok også satt sitt sterke stempel på årets finale. 

Og Gåte, som er såååå bra, og gjorde en fantastisk stilsikker, selvsikker kraft demonstrasjon gjennom «Ulveham» i går (og alle prøver og finaler før): Jeg fryktet at det var en enten eller sang, det ble eller. Men det var ikke fortjent med en jumboplass. 

Oppsummert vil jeg vel si at MGP slettes ikke bare er en musikkonkurranse. Selvom jeg ønsker det og bedyrer det. Vi klarer ikke, kan ikke, løsrive musikk fra resten av livet. Det er en del av det.