Tatt av tidevannet

De siste årene har livet stadig endret geografisk retning. Jeg ventet lenge på å kunne flytte til havet og endelig ble det en fin leilighet ledig til meg i Engelsviken. En drøm ble oppfylt. Vi fikk 3 gode år ved havet før vi solgte og flyttet til Oslo. På midlertidig leiekontrakt. 

Nå vet jeg ikke hvor veien går videre. Men vi blir i Oslo en stund. For å unngå hav abstinenser, har jeg leid et lite hus ved havet i Strømstad hele sommeren gjennom. 

Etter denne vinteren var det stopp. Jeg orker simpelthen ikke en vinter til med kulde, våt og fast snø, regn og plask som fryser til is, pigger, 3 lag klær i 3 omganger daglig, sprukne poter og uttørkede hender. Jeg er ikke født med ski på bena og vinteren har blitt tøffere og tøffere. Det jobbes derfor seriøst og hardt med å finne løsninger for at Baltazar og jeg blir klimaflyktninger til sør enden av Europakartet neste vinter. 3 måneder, i allefall januar og februar. Det er aller verst. 

Etter dette vet jeg ikke. Jeg har alltid eid min egen leilighet og vært opptatt av å bo ordentlig og trygt. For meg har det betydd å eie fremfor å leie. Nå når alt ble annerledes, så vet jeg ikke lenger. Å bo ved havet var viktig, men by har også sine absolutte fordeler for en i overkant sosial og nysgjerrig dame og hund. Så lenge marka og havet er innen rekkevidde. Å eie egen bolig betyr også stort ansvar for innvendig og utvendig vedlikehold. Det koster både penger og energi. Når man er uheldig med håndverkerne og er uten rettigheter og støtte, kan en leilighet bli rådyr. Altfor dyr. Et bad koster 400 000.- og vannlekkasjer er krise. Sørlig når du er alene med uføretrygd. Jeg er ikke av de dårligst stilte. Jeg har relativt god økonomi med god pensjon og opparbeidet egenkapital. Men dog. Det finnes begrensninger. Jeg ønsker å kunne leve ut drømmer, reise det jeg orker. Og ikke ha så store økonomiske bekymringer. Er det da lurest å eie? Binde opp det meste i lån og vedlikehold? 

Jeg har også fått andre store omveltninger kastet på meg i livet. De som ikke var planlagt. Skilsmisse med etterfølgende kostbare konflikter, livstruende sykdom som til slutt tok meg ut av yrkeslivet for godt. Menn(esker) som lovet meg alt, og endte med ingenting. Venner som viste seg å være bekjente og gode venner som svek da det sved som verst. 

Nå er jeg ikke lenger så sikker på hvor veien skal gå videre. Jeg trener hver dag på å ikke være sint, lei meg eller bitter for alt som ble. Prøver å pakke ut visdommen og finpusse den til diplomer på hylla. Alt jeg har lært. Overlevd. Men hvor skal jeg med alt dette? Jeg vet sannelig ikke. Jeg trener også på å leve i nuet mer. Være her og nå. Ikke tenke så mye på det som kommer. 

For er det en ting jeg virkelig har lært, så er det vel at ingenting kan tas for gitt for ingen kjenner morgendagen. 

I allefall ikke jeg❤️ 

Takk for at du stakk innom bloggen min i dag. Jeg  ønsker deg en fin dag, uansett hvor du er på vei.