Det er jo lov å gråte

Det er lov å gråte var det første jeg tenkte da jeg våknet i dag tidlig. Mørbanket etter gårsdagens kraftige kolikk anfall og en påfølgende natt med det vanlige søvnmønster uten hvile et sekund (Garmin måling) og uten restituerende søvn slik det har vært i allefall i 10 år. 

I går kom et kolikk anfall kastende på meg ved middagstider. Henning er her og vi skulle kose oss med middag, dessert og opptak av ukens episode av «Spillet».  Rett før maten kunne settes på bordet kjente jeg at det begynte å gå rundt for meg. Det var så smertefullt at jeg ikke visste om jeg kunne stå. Magen blåse seg opp og opp, jeg måtte sakte ta av dongeribuksa og la magen strutte i all sin oppblåsthet. Jeg pirket litt i maten og med bistand fra Henning kom vi oss gjennom kveldsturen i den slappeste buksa jeg fant. 

Utover kvelden roet smertene seg bittelitt. Kroppen var spent som en bue og pusten sto stille øverst i halsen. Slik kroppen er vant til for å klare å holde ut smertene. Kutte av. Både de som er der hele tiden, og disse vanvittige kolikk toppene som kommer som ut av det blå. Jeg har for lengst gitt opp og se sammenhenger ved disse anfallene. Det er sjeldent et mønster inn. 

Jeg har irritabel tarm, lekk tarm, blødende tarm, magesår (etter år med betennelsesdempende) og lavgradig betennelse kronisk. Masse sammenvoksninger i buken etter 4 store buk operasjoner, 3 åpne. 

Hele kroppen påvirkes jo av smertene. Jeg slutter å puste ordentlig. Knyter meg helt sammen og hodet går helt i svart. Med tarm som stadig lekker, slippes ufordøyd mat gjennom tarmveggen og skaper konstant betennelse i kroppen. Og kroppen får ikke den næringen den skal ha fra maten jeg spiser selv om jeg spiser den maten som har best næring igjen (ikke bearbeidet og helst økologisk). Jeg har utviklet skjoldkjertel betennelse og påfølgende stoffskifte problemer og smertefull hjertepose betennelse. 

Jeg kreket meg ut av sengen og så mistrøstig på dosetten min. 1 av 2 altså. Alt får ikke plass nå i en.  Jeg talte 10 tabletter. Bare til morgenen. 5 runder til. Ikke 10 men mange. Noe livsnødvendig, noe lindrende, og noe balanserende. Akutt, langtidsvirkende. Legende og understøttende for kroppens egen tilheling. 

Når det er så gæli, er det lett å bli mistrøstig. Magesmerter og problemer går fort til hodet også og man blir påvirket i humøret. Jeg vet det. Så glir det over etterhvert og hodet kommer på plass og magen fungerer  greit for en stund. 

Og da fokuserer jeg slik jeg må og skal. På alt jeg mestrer, På de fine turene Baltazar og jeg faktisk får til, gleder meg over at det våres, og ikke minst fokuserer jeg på alt jeg kan gjøre for å bedres. Jeg gjør mye riktig. Gjennom kosthold, daglige rutiner, meditasjon og pust. Snart flytter jeg til havet i den svenske skjærgården for sommeren. Det gjør veldig godt for kropp og sjel. Hver dag forsøker jeg å lære noe nytt. Også koper jeg med kaffen. Det elsker jeg ennå. Det er faktisk den eneste tiden på døgnet hvor jeg er i blå hvile på Garmin. Si hva de vil. Kaffe og koping er helende for meg. Ikke bare økologisk ikke prosessert mat, turer i naturen, yoga og meditasjon. 

Så glir det sakte over for denne gang. Jeg venter spent på blodprøve svar i dag. Om de siste 2-3 mnd med bestrebelser har gitt resultater ennå. Forsøker periodisk faste og kutt av gluten melk og sukker for å se om tarmen klarer seg bedre med lengre pauser til å kvitte seg med avfall og minst mulig triggere. Det ser ut på vekten som at det kan fungere. Men jeg sliter med å få innen nok mat. Ikke det at jeg er for tynn. Men mat er jo næring. Så det blir mye og bredt tilskudd av viktige næringsstoffer. Jeg bruker masse penger på helsa ka du tro. Nesten alt tilgjengelig etter nødvendigheter. 

Gleder jeg over at vekten går nedover, - 5,5 kg nå siden januar. Det betyr ikke bare ned i vekt. Det betyr så mye mer enn det. Det betyr at kroppens systemer har såvidt begynt å bevege seg igjen etter full stopp. Jeg var då stinn, stor, stiv og forgiftet. Fordøyelsen er treg, men i gang. Kroppen klarer å kvitte seg med ting. Og ikke bare hope opp alt som kommer i og utenfor lekk tarm. Jeg krysser fingre og fortsetter ivrig min personlige reise med healing. Som jeg har gjort så uendelig mange ganger før. Og i kveld er nok humøret helt tilbake igjen og fokuset klarere. 

Men det er lov å grine, Monica. Det skulle bare mangle. Det skulle ikke vært lov å bli påført så mye smerter og livs,- og vitalitetstap. Men jeg glemmer det innimellom alt jeg må holde ut og konse på. 

Takk for at du stakk innom bloggen min. Og takk for at du orket å høre sytet mitt i dag. Noen ganger må vrangsiden ut.