Når jeg verken gjør, handler eller tenker;
elsk meg.
For det er da jeg er.
Dette skrev jeg for lenge siden. Rett etter at jeg ble akutt syk og diagnostisert med TIA, småkarsykdom. Et hektisk liv som direktør og småbarnsmamma tok slutt nesten på minuttet da jeg i et direktørmøte i løpet av minutter mistet følelsen i halve ansiktet.
Så ble alt helt stille. Alle dro på jobb. Hjemme satt jeg. Ingen ventet meg, forventet noe. Eller tenkte på meg. Jeg begynte å kope med kaffen på morgenen. Tok meg tid til å kjenne smaken på kaffen og begynte å kjenne etter hvordan det kjennes i kroppen. Det holder jeg på med ennå å lære meg. Fyker «ut av kroppen» på autopilot. Det er for vondt.
Etterhvert dro jeg frem en notat blokk. Det var plutselig så mange ord som ville ut og ned på papiret. Korte skriverier, lange. En blogg ble til for å kunne dele noe av det.
Mange år har gått og mye har skjedd siden 2007. Fremdeles syk. Hjemme. Mens andre drar på jobb, koper jeg over kaffen. Så går vi på tur. Små og store eventyr. Jeg er utenfor. Alene. Hjemme.
Uten krav og forventninger. Ingen jobb, ingen tittel. Ingens kollega. Ingens leder. Ingen krav om prestasjoner. Ingen bedømmelse eller fordømmelse av det jeg leverer.
Jeg er. Kanskje mer enn noen gang. Mer og mer. Bare meg. Uten titler, uten filter. Det føles godt nå. Når alt bare er, så føler jeg meg fri.
Kanskje det var det jeg lengtet etter da jeg skrev dette. Det er den jeg er som vil elskes. Ikke det jeg er.
Å elske meg selv slik, jobber jeg med. Jeg trodde så lenge at det ikke var nok.
En riktig fin dag ønskes alle lesere av bloggen min. Tak for at du stakk innom.
Kommentarer
Legg inn en kommentar