 |
| Litt mindfullness må til. Å glane på han her, kaller jeg mindfullness 😊😅❤️🐾 |
«Jeg er jo ikke psykolog», sa fysioterapeuten som jeg har hyret til å hjelpe meg med å gjenfinne kroppen etter nok et lass med påkjenninger. «Jeg er manuellterapeut. Hvis du mener at utfordringene dine ikke er fysiske, så vet jeg ikke hva jeg skal kunne bidra med».
Kroppen er helt stiv, det er lite sirkulasjon, knapt noen forbrenning og jeg har muskel og leddsmerter som driver meg ned i pilleglass daglig for å klare dagens aller mest nødvendige. Som 3 turer med en vilter herre i pels. Heldigvis da, får jeg si. At jeg må ut på tur. Hver dag. Om jeg så svimler og skjelver og gråter en skvett. Å gå ute og få dagslys er jeg hellig overbevist om er noe av det bedre jeg kan gjøre for helsa.
Jeg har nylig gjennomgått et drøyt års dynamisk psykoterapi i samarbeid med psykologspesialist og i gruppe med fokus på traumer. Særlig omsorgssvikt i barndom og hvordan dette preger mye hos barnet. Selv om jeg har klart meg bra og er et «løvetannbarn» så har jeg først de senere åra forstått sammenhengen mellom mange av mine utfordringer og plager i dag og oppveksten min. Det har vært lærerikt.
Jeg håper å kunne sette dette litt i system også når jeg nå fremover må ha fokus på tilheling av kroppen. En av tingene jeg har lært, er hvordan ting setter seg i kroppen. Endelig forstår jeg hvorfor all behandling som f eks massasje og knekk og tøy og alt mulig kun har umiddelbar lindrende effekt. Panseret i kroppen er forsvaret mitt. Et psykologisk forsvar for en som konstant er i alarmberedskap. Straks etter oppmyking så smetter kroppen tilbake i forsvar. Et panser som hindrer flyt. Til slutt har det nesten stoppet helt opp, etterhvert som åra går og traumer og påkjenninger rammer på nytt. Lite energi, qi eller prana. Alt ettersom hvordan en vil se det.
Når jeg nå skal bygge meg opp igjen etter de siste åras hendelser (operasjoner og psykiske påkjenninger) får jeg med meg litt mer dybde. Og jeg prøver å sy sammen et helhetlig opplegg for meg selv. I tillegg til å spise alle pillene som legen min hjelper meg med.
Interessen har falt på Ayurveda denne gang. Den gamle indiske helse tradisjonen. Det er langt mer en mat. Hva du spiser og hvordan du spiser. Det er en hel livsstil. En beroligende og avstressende livsstil. Yoga og meditasjon inngår i dette. Og teer. Mye kjenner jeg til fra før. Noe leser jeg meg opp på. Jeg holder på med å sette sammen et daglig rutinesett som kan passe meg. Så håper jeg på litt underliggende bedring i form av sirkulasjon, bedret metabolisme mm i løpet av 6-12 mnd.
«Jeg vet jo det da» svarer jeg. Men hvis vi sammen kunne se på hvor det sitter helt fast i kroppen og finne noen gode teknikker som jeg kan bruke hjemme i det daglige, så hadde jo det vært perfekt, ikke sant?»
HiN er ikke tilfeldig utvalgt, denne dyktige manuellterapeuter. Riktignok fikk vi sjokk begge to når vi så i journalen min at det var i 2008 at jeg sist var der! Men jeg husker en god behandler. Også holder hun fremdeles på ennå i beste velgående selvom hun selv bedyrer at hun har blitt endre. Det kan jeg ikke se noe til altså. Så har hun avtale og jeg skipper å betale mer enn egenandel. Perfekt. Jeg tok kontakt og etter kort tid, så dykker det opp et lite vindu til meg i listene hennes.
Psykomotorisk, mente hun var rett for meg. Det har jeg prøvd i to hele omganger. Det var ikke bra, for å si det mildt. Tror ikke de er psykologer heller. Men de hauset opp alt som var vanskelig for å se om de kunne jobbe på den følelsesmessige gørra. Hadde ingen teknikker for å lukke det igjen. Så jeg ble re traumatisert hver behandling. Og forsvaret i kroppen fikk mer å jobbe med. Ikke for meg. Definitivt.
Til slutt klarte jeg å overbevise manuell terapeuten om at hun kan bidra til min tilheling. Hun fikk selvsagt noen aha opplevelser da hun kjente på kroppen. Det sitter virkelig der. I kroppen, altså. Og nå skal jeg begynne i den enden å nøste. Jeg tror det kommer til å bli befriende, vondt, sårt og det kommer til å bli tårer og tenners gnissel. Er jeg heldig, lykkes jeg hvis jeg er tålmodig. Og går sakte mot bedre tider.
Nakken og hodet fokuserer vi på først. For å se om noen av de ulike hodepinene kan lindres. På benken blir jeg dratt og massert i nakke og kjevemuskler (der renner tårene! Ikke bare fordi det er vondt. Men rundt kjevene sitter mye psykologisk forsvar, sier manuellterapeuter.)
Med rene hender eller plasthansker er jeg nå lært opp til å massere og dra tvers over musklene i kjeven innside og utsiden. Det er vanvittig vondt! Og tårene (emosjoner? spruter.
Å strekke nakkemuskler hjemme er godt, men også nok visstnok. I stå oppreist med hode og overkropp hengende foroverbøyd - rolig og en stund - er mer enn godt nok strekk for nakken, sier hun. Hodet veier 4 kilo og de drar i nakkemusklene i denne posisjonen.
Så da står jeg her da, og henger med huet på 4 kilo og har gått til kamp mot kroppens forsvarssystem.
Wish me luck😅
Kommentarer
Legg inn en kommentar