Nylig oppdaget jeg at jeg var blitt blokkert av en bekjent på FB. Det hadde vært merkelig stille i feed’en en stund fra en som ofte er svært aktiv. Så da vet jeg det. Jeg tror jeg vet hvorfor. Men det tok tid, og jeg hadde håpet at vedkommende hadde tålt det jeg sa, en ærlig tilbakemelding. Upersonlig, om sak. Heldigvis ingen nær relasjon, men likevel. Sånt er jo ikke så gøy.
Jeg har også opplevd at folk har trukket seg unna uten noen forklaring. Det har vel egentlig, når tenker over det, vært forhold jeg selv har opplevd som ambivalente, men som man likevel blir stående i. Så det gir en form for mening. Men det er litt sårt akkurat når det skjer. Så kan man jo aldri helt vite, ikke sant.
Var det noe jeg sa eller gjorde som var dumt og som jeg kunne gjort annerledes om jeg hadde visst bedre? Eller var jeg ikke bra nok som jeg er? Eller var summen av deg og meg rett og slett ikke kompatibel, og vi kan gå videre hver for oss godt forlikt med det? Og sånn sett gi hverandre rom til å være og vokse i det genuine vi er?
Det er sjeldent godt å vite. Brudd er vanskelige. Relasjoner ennå vanskeligere. Vi er jo ikke så gode på å være ærlige heller. Det er min påstand. I ulik grad lever vi godt med det. Noen ville nok visst, andre et glad de blir forskånet for sannheten og finner sine mestrings strategier i et stadig mer kompliser relasjobsbilde hbor sosiale medier utfordrer oss på det meste. Som struts eller matet av livsløgnen vi nok alle klamrer oss til innimellom. Slik Ibsen påpekte.
Jeg har selv trukket meg unna fremfor å konfrontere. Jeg har følt meg lettet og sleip på samme tid. Lettet fordi et anstrengt forhold som har blitt for vanskelig for meg å være og vokse i, går mot en slutt. Min indre kamp er over. Men sleip fordi jeg er så sabla feig og ikke sier det rett frem.
Jeg har altså vært på begge sider her. Det tipper jeg du som leser dette har vært også. Mange ganger.
Noen ganger har jeg fått anledning til å gi en forklaring lenge etterpå. Når det har gått så lang tid at det kan gjøres litt mer uanstrengt. Det har føltes godt.
Det er ikke sikkert, eller jeg vet etterhvert, at ikke alt behøver å sies. Men det er en kjensgjerning at man blir sittende igjen med noen spørsmål. Noen flere enn andre. Jeg har blitt bedre, ja kanskje god til og med, til å takle det med åra. It comes with the territory på et vis. Det kjenner kanskje flere seg igjen i. I tillegg har jeg aldri vært redd for å stikke meg frem, og har vært leder i mange år, likt og mislikt, og jeg har ofte gått egne veier i livet. Og blogger om ting andre aldri tør si høyt. Det gjør jo at jeg må tåle mer. Og det gjør jeg. Men det grunnleggende her, relasjoner, kjenner sikkert de fleste seg igjen i.
Eller liker du alle du kjenner og har kjent på din vei? Og har det alltid vært gjensidig?
I dag hadde jeg ukens faste oppsummering og refleksjons dybde med kompisen min. Vi ble dvelende litt ved temaet en stund. Jeg kom på en situasjon der en venninne trakk seg ut og tilbake. Etterhvert var det jo ingen tvil; det var meg hun ville unngå. Det var bare å akseptere. Jeg hadde også opplevd den relasjonen anstrengende til tider, men var blitt værende. Så egentlig er jeg jo takknemlig i dag for at hun tok byrden. Likevel ble jeg ofte sittende å lure på hva hun hadde syns vært vanskelig. Jeg tror jeg vet. Men jeg vet ikke. Dette er jo en del av livets lære. Å takle dette. Men det er ikke bra sier noen terapeuter. Jeg kjenner noen gestaltterapauter som fremholder viktigheten av å ikke ha uavsluttede gestalter som de kaller det. Altså at det er så viktig å avslutte alt på en ryddig måte. Ellers vil disse såkalte gestaltene fyke rundt og lage slaps og uføre på solfylte dager.
Derfor skrev jeg til denne venninnen. Et brev jeg sendte på e post. For å si…ja jeg vet ikke. Ikke hva jeg syntes var så vanskelig. Men at jeg forsto det var over liksom. Om hvordan jeg har det. Og ønsket lykke til videre. Jeg tok et ansvar. Hun tok et ansvar. En handshake. For å avslutte det. Men jeg fikk aldri noe svar. Så jeg vet jo enda ikke akkurat hvorfor. Så om gestalten lever eller ikke, det vet jeg ikke. Men jeg føler meg forlikt med det.
Men i det store og det hele har jeg vel blitt flinkere til å håndtere det som er. At man ikke får vite alt, at alt ikke er rettferdig. Og ikke minst: at slettes ikke alt handler om meg her i verden. Utrolig nok.
En riktig fin helg ønskes alle lesere av bloggen min. Om du liker meg eller ikke. Faktisk❤️
Hm. Du ga meg mye å tenke på. Jeg er kanskje ikke så flink til å avslutte relasjoner., men jeg har avsluttet noen som tok mer energi enn de ga. Ikke sånn bare for en periode, men konstant. Eller relasjonen er kanskje ikke over. V i hilser på hverandre når vi støter på hverandre, kan ta en kaffekopp. Men over 40 års nært vennskap er over.
SvarSlettNei, jeg har ikke gitt noen forklaring. Spør hun skal hun få svar. Da skal jeg på en pen måte forklare at jeg er lei av å gi av meg selv uten å få noe tilbake. At alt handler bare om henne støtt.
Noen ganger føles det trist at vennskapet endte sånn. Andre ganger føles det bare godt. Antakelig burde jeg tatt grep for lenge siden.
Hilsen Kjerringa (Brit)
Sånn er det. Avslutning kan skje på mange måter. Og dette med å gi og ta i ubalanse i et forhold er veldig skadelig om det får pågå for lenge. Jeg glemte å skrive om sorgen i dag. Det skal jeg gjøre en annen dag. Du fikk meg til å tenke også❤️
SvarSlettDet er ikke nødvendigvis ikke enkelt med relasjoner, verken det nære eller det mer fjerne. Jeg har trukket meg fra mange siden det ikke berike livet mitt, heller tvert i mot, og da er det ikke så mye å si. Men det jeg vil ha og synes er viktig, pleier jeg så godt det lar seg gjøre. Jeg er av den oppfattningen at om man er ærlig så er det lettere for andre å være det igjen. Og jeg vet selv at jeg ikke liker alle, og da kan jeg ikke forvente at andre liker meg. Jeg er vel heller ikke så veldig opptatt av at andre må like meg, for det må nesten komme naturlig. Vil noen bli kjent med meg, så er jeg for det meste en åpen sjel. Det har jeg inntrykk av at du også er, og det synest jeg bare er så herlig.
SvarSlett❤️
SlettDet er sårt noen bare kutter en ut, og noen ganger forstår man ikke helt hvorfor. Jeg har kjent på det å være hun som man egentlig ikke ville ha der, og da tenker jeg på i arbeidslivet. Sistnevnte var nok det verste, for det var disse menneskene jeg var sammen med det meste av tiden jeg var våken. Til slutt bygde jeg opp en mur omkring meg selv, og forholdt meg bare til dem når jeg måtte. I disse tider hvor vi for det meste kommuniserer på sosiale medier, så har jeg nok opplevd at folk har blitt fornærmet over noe jeg har sagt uten at jeg egentlig har forstått hvorfor. De har så bare kuttet meg helt ut, for så å plutselig etter flere måneder være tilbake igjen som om ingenting var skjedd. Jeg har også kuttet ut et par som var ufine mot meg og andre.. Jeg har ikke så mange venner, men de jeg har er heldigvis personer jeg stoler 100% på og som jeg vet har ryggen min å tåler en støyt om jeg under en diskusjon kan være litt krass.
SvarSlett❤️
SlettSå trist, men likevel fint å lese! Og det går noen tanker gjennom hodet mitt også. Jeg har alltid vært opptatt av å gjøre alle til lags, hatt mange venner overalt, men har nok hatt skylapper på i forhold til noen likevel. Jeg er glad i mennesker og finner noe positivt i alle. Men de siste årene har jeg oppdaget at jeg ikke kan gjøre alle til lags, og det som er enda mer merkelig, er at ikke alle har gode hensikter. Det har faktisk vært nyttig å innse at noen gjør det de gjør for egen vinning bare. Men sannelig har det vært lærerikt.
SvarSlettKlem fra Kari