Økonomiske vanskeligheter

 

I høst boltret jeg meg i hudpleie på Hudpleieakademiet. Studentbehandlinger, rabatterte produkter og mase gode tips fra ivrige studenter. 

I dag skal jeg skrive om personlig økonomi. 

Til tross for overskriften, kan jeg med det samme betrygge samtlige om at jeg ikke har det. Økonomiske vanskeligheter altså. På den måten. 

Personlig økonomi har vært en av mine slagsider. Jeg er født og oppvokst i et hjem uten økonomisk styring og med totale havari og kaos som følge. Jeg har opplevd å komme hjem til stengt dør av namsmannen, at strømmen er kuttet og at det har vært lite eller begrenset med mat på bordet. Til tross for at begge foreldrene mine jobbet lenge så ble pengene brukt på noe annet. Jeg vet til dags dato ikke til hva. De fikk også mulighet til å kjøpe seg inn i boligmarkedet gjennom det jeg tror var et kommunalt boliglån. Men denne muligheten ble dessverre også forspilt. Nok om det. Jeg har skrevet på bloggen om oppveksten min før. 

Selv om jeg tok lang utdanning og har tjent egne penger og kjøpt meg inn i boligmarkedet, så har jeg ikke hatt med meg den verktøykassen i ryggraden som andre har hatt. Jeg fikk ingen læring i personlig økonomi verken direkte eller indirekte. Det eneste jeg lærte by the hard way, er at man aldri må la være å betale en regning. For da kan man miste hus og hjem. For sikkerhets skyld, jobbet jeg mange år hos namsmannen i Oslo da jeg var nyutdannet jurist, og fikk dette prentet og preget godt inn. 

Men utover det? Jeg hadde ingen økonomisk sans og hadde vokst opp i mangel på alt. Mangel visste jeg altså mye om. Så begynte jeg å tjene mine egne penger og etterhvert fikk jeg lederlønn og en mann med grei inntekt. Hva gjør man når man plutselig har mange penger? Og det er hus, bil og mat på bordet? 

Jeg hadde endelig muligheten til å kjøpe meg alt jeg hadde lyst på. Alt jeg manglet da jeg vokste opp. Jeg trengte ikke lenger se og lengte etter buksene og skoene som andre fikk og ikke jeg. Jeg kunne gjøre alvor av å kjøpe meg dyre kremer som jeg bare hadde drømt om da jeg var liten og hadde sett i blader og butikk vinduer. Jeg kunne spise på restaurant og drikke vin uten å se på prisen. Og jeg kunne reise på utenlandsferier! 

Da jeg ble mamma ble jeg en god kompensator for egen oppvekst. Jeg vil jo nødig at han skal mangle noe som helst. Det er akilles’en min. At han skulle mangle noe. Ikke være som de andre. Ikke ha råd til å følge med. Det tror jeg nesten ikke jeg kommer til å heles fra. Det kunne jeg nok ikke klart. 

Ellers har jeg gjort et godt stykke arbeid for å stoppe arvesynden. 

Etterhvert ble forbruket høyere enn inntekten. Så ble jeg ufør og alene. Helsen ble dårlig og til tross for gode ordninger, blir det endel ekstra utgifter. Jeg forsto etterhvert at jeg måtte gjøre noe. Det var lettere tenkt og sagt enn gjort. Må bare tilføye at jeg har formue i dag, forbruket måtte spises av den. Så den kunne vært langt større. Altså jeg refinansierte forbruksgjeld i boliggjeld. På den måten har jeg klart å unngå å miste hus og hjem, og har fremdeles ikke en betalingsanmerkning selvsagt😅 

I skrivende stund sitter jeg i leid leilighet. Men jeg har pengene mine intakt på bok til god rente. De skal enten gå rett til arvingen eller puttes inn i ny bolig. Og jeg måtte ikke selge i Engelsviken på grunn av økonomi. Økonomisk var det litt kinkig å selge, fordi leiligheten var så fin til den prisen og jeg hadde levelig lån med fastrente på 2% så jeg hadde en god ordning der. Jeg solgte på grunn av usikkerhet rundt badet. Helsen min tåler ikke stress og bekymringer. Men jeg brøt fastrenteavtalen og fikk en god porsjon penger i erstatning fra banken (underkurs). Så det får være greit. Så jeg leier nå som en overgangsordning inntil jeg vet hvor og hva jeg skal videre. Boligkjøp kan være aktuelt, men jjeg ser ikke bort fra at leie kan være aktuelt livet ut under gitte forutsetninger. Jeg må la erfaringene synke litt. 

Anyways. Jeg måtte begynne å ta tak i økonomien etterhvert. Og det er en jobb hver eneste dag for meg. Det går ikke av seg selv, for å si det forsiktig. Jeg kan sette opp budsjett, jeg har god oversikt over egen økonomi, og jeg kan regne. Og er blitt rågod på kupp og gode deals, prisbevisst osv. Jeg vet også at det handler om å ikke bruke mer enn man har. 

Men hvorfor er det en knowing - doing gap? Hvorfor gjør jeg ikke alltid som jeg vet? Jeg tror det ligger litt i samme gate som de av oss som er tykke. Vi vet at det handler om å putte mindre kalorier inn enn det vi forbruker. Hvorfor gjør vi ikke bare det? Det er vel ikke i hodet vi er tykke eller? 

Jeg har lyst til å skrive om min personlige reise mtp økonomi. Det handler om selvutvikling og bevissthet rundt egne mønstre, bekjempelse av skam og uendelig mange tusen timer tror jeg på YouTube hvor det finnes mange gode (og ikke nødvendigvis så gode) folk som villig deler sin reise. Personlig har jeg hatt mest nytte av de som startet som meg, uten særlig god styring. 

Utfordringen, og det skal jeg skrive mer om, er at noen av disse ender opp i det jeg oppfatter som en form for selvpålagt fattigdom. Men da beveger vi oss inn i den fasen hvor jeg er mest nå: Hvordan prioriterer man? Skal man leve i dag eller om fem år? Skal man spise kvalitetsmat eller first price? Hva er viktig for akkurat meg? Og skal jeg spare opp mest mulig til arvingen, eller leve sammen med ham nå? 

Og ikke minst ( det kommer nok ikke til å bli et stort problem for meg, men likevel:) Hvor mye skal jeg eie? Hva trenger jeg egentlig? Hva trenger vi egentlig? 

En god økonomisk dag til alle lesere av bloggen min!  Jeg skal bruke kredittkortene mine i dag. Jeg  bruker bare det. Kredittkort altså. Hvorfor jeg synes det er en passe god ide etter år med forbruksgjeld og manglende styring, skal jeg skrive mer om senere. 😊