Bucket list

Hvis tiden her på jorden var begrenset, hva ville du prioritert da? 

Ja selvsagt er den begrenset. Tiden vår her på jorden altså. Et det noe eksistensielt vi alle rett og slett vet og faktisk kan enes om, så er det jo akkurat det. 

Likevel er det få forunt å stikke fingeren i jorden før tiden. Som regel kommer det i såfall i form av en krise. Så også med meg. 

Da jeg var 37 fikk jeg livet snudd opp ned. Rett fra direktørmøte i full jobb til akutten med symptomer på hjerneslag. Etter 2 re-innleggelser for det samme, ble jeg langtidssykemeldt. For alltid, skulle det vise seg etterhvert. 

For da endte det gamle og begynte det nye. Selv om jeg kjempet i mot i mange år etter det og fortsatte å bryte meg selv ned. Med ryggen mot fremtida. Det var et sammenbrudd. En krise. En ny start eller en oppvåkning. Mange måter å se og utforske det på. 

Noen uker etter at lysene på akutten var slått av, satt jeg alene på en cafe midt på dagen midt i uka. Mens den verden jeg da kjente, var på jobb. Det hadde endelig gått opp for meg at jeg var alvorlig syk. Sånn at man kan dø av det liksom. 

Det var da jeg begynte å tenke på: Hva om jeg har et år igjen å leve? Hva vil jeg gjøre da? Hvordan vil jeg bruke den tiden? 

Det var helt nye tanker for meg. Jeg hadde løpt i hamsterhjulet i mange år. Jeg hadde sprengt grensene for hva jeg kunne forvente med min barndom, og hadde tatt lang utdanning, hadde fått jobber med ansvar, muligheter og innflytelse. Jeg hadde kommet meg inn på boligmarkedet, etablert meg i A4 tilværelsen med både rekkehus, hus, mann, barn og hund. Jeg hadde stadig nye ambisjoner og hadde startet på masterstudier i ledelse på BI ved siden av direktørjobben. Jeg trente på SATS, gikk turer, pleiet et stort sosialt nettverk og ferierte på sjøen i egen båt med mann, barn & hund. 

Når alt stoppet opp og jeg satt alene på en cafe en hverdagsforniddag: Hva vil jeg bruke tiden min til? Hoppe fallskjerm? Reise til Bali? Jeg hadde hørt om bucket list. Altså, en liste over ting man ønsker å ha opplevd eller gjennomført før en dør. 

Jeg har også lest om mange som blir revet brått bort fra hverdagen sin, sånn som meg, som plutselig så lyset og endret retning på nanosekundet fordi de da så et eller annet. Eller fikk et kall og aldri så seg tilbake. 

Etter 17 år som varig syk, så kan jeg bare slå fast at jeg aldri fikk det ene øyeblikket som forandret noe som helst. 

Men jeg har fått friheten til å gjøre det. Undres altså, over det livet jeg lever og de valg jeg tar. Om de er riktig eller gale, hva som føles rett og feil. 

Så begynte jeg å skrive. Fritt og intuitivt. På bok og blogg. Så gikk jeg ennå flere turer og sluttet på SATS. Jeg ble skilt og flyttet «hjemmefra». Jeg mistet mange venner og fikk mange nye. Jeg fikk være mamma på heltid og kjenne på hva som var viktigst for meg som mamma og rendyrke det. Jeg ble skuffet over venner og kom nærmere andre. Jeg har reist uendelig mye, helst med Henning sønnen min. Vi har vært i London, New York, Paris, Vilnius, København og Parga. Vi har seilt på Rhinen og kjørt gondol over vinåkrene og spyttet på vindruene (nei fysj, hva er det jeg sier. Glem det). For å nevne noe. Vi har sett uendelig mye film, spist tonn med taco og rista rumper i Korken på leide rodler. Jeg har mistet en hund og tatt valget om å få ny alene. Det holdt på å kvelde meg de første årene og er fremdeles for mye for helsen. Jeg har kjent på mestring, men også mye rå og brutal virkelighet og har blitt revet i stykker flere ganger. Jeg har drømt om et liv ved havet og fullført drømmen med leilighet i Engelsviken. Alene.  For så å måtte kaste inn håndkleet etter 3 år og altfor mange bekymringer. Jeg har utforsket mitt spirituelle og åndelige  jeg og lært masse nye ting om meg selv og andre. Jeg har jobbet med egen utvikling i terapi og helet masse gamle sår. 

Livet forandret seg på et blunk i 2007. Men jeg planla det ikke slik. Og fremdeles, 17 år etter så undres jeg: Hva vil jeg gjøre hvis jeg visste det kun var et år igjen? Hm. Jeg er litt usikker. Eller: Er jeg egentlig det? 

«Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var livet» sa Stig Johansson. 

Jammen tror jeg det var mye klok visdom i det der❤️