For noen år tilbake var sønnen min, en venninne av meg og jeg på vei til New York. Vi hadde passert sikkerhetskontrollen på Gardermoen og senket skuldrene. I god tid til SAS flyet skulle ta oss over dammen.
Vi fant et egnet sted å sitte. Vi ville spise litt, få ladet telefoner og ta det rolig før flyvningen. Riktig så hyggelig var det. Plutselig var det en av oss som fikk øye på en av informasjonstavlene. Flighten vår sto og blinket «boarding». Skal si vi fikk fart på oss!
Vi hadde ikke rukket å finne frem til gaten på forhånd. Det var et stykke til den. Vi ble småstressa. For å si det mildt. Da vi endelig kom frem, møtte det oss en laaaang kø. Puh og (litt) fasan på samme tid.
Vi ble stående og få igjen pust og fatning. Småskravlet litt. Tenk om vi ikke hadde fått øye på den tavla? Og så god tid som vi hadde beregnet? Typisk ass.
Køen sto stille. Vi begynte å kikke, se oss litt spørrende rundt. Ingen andre norsktalende i køen. Men var ikke den boardingen snart unnagjort?
Jeg gikk ut av køen, og frem på siden. Dyttet og unnskyldte meg. Kom frem til slutt. Køen? Ja, den tilhørte en flygning til en annen gate. Et land i Europa skulle den køen til. Motsatt side av vår gate. Det lille rommet utenfor gaten til NY flyet var så og si tømt. Bortsett fra personal og politi med hunder. Typisk New York flyvning ja. Boarding completed. Nesten. Vi manglet!
Jeg løp tilbake og fikk «vekket» de andre og sammen var det bare å løpe det vi orket forbi køen og kaste seg til rett i gate. Vi løp inn i flyet omtrent samtidig med at dørene klappet igjen bak oss. Og det etter å ha beregnet mer enn god tid på Gardermoen og god rute gjennom både innsjekk og sikkerhetskontroll.
Å følge flokken er et trygt valg vi ofte gjør. Å orientere seg på egenhånd og dytte seg egen vei er vi ikke så veldig vant til. Vi skal helst ikke stikke oss frem. Helst ikke synes. Og i allefall ikke lage uorden i rekkene. Og man skal kjenne sin plass. Sistemann bakerst. En naturlig rangordning.
Utrolig mange uskrevne regler og koder. Kan man disse, slipper man mest sannsynlig unna ubehageligheter. Bråk. Konflikt. Å bli mislikt. I verste fall trakassert.
Men man kan også miste retningen sin. Den veien man skal gå. Det er trygt, men slettes ikke alltid man skal følge flokken. Man må tørre å lete opp sin egen vei.
Da kommer man dit man skal. I allefall til New York. Og det er slettes ikke så verst. Det kan absolutt være verdt ubehaget😊❤️
Takk for at du stakk innom bloggen min🙋♀️
Ja, det er viktig å "følge seg selv" tenker jeg. Gjøre det man selv tenker er riktig, for seg selv. For å komme seg fram dit man skal, eller for å ha det bra. 🙂Ikke følge det andre mener er riktig. Man kjenner jo deg selv best. Når det gjelder flyplass er det lett å følge flokken, spesielt hvis man reiser i flokk 😂
SvarSlett