Avrusning

 

Baltazar og jeg hadde akkurat kommet oss av bussen. Vi hadde vært hos veterinæren på Løkka og planen om å gå hjem ble skrotet med en buss som kjørte så beleilig forbi oss etter vel halvgått løp. 

Former er sånn passe om dagen, men jeg registrerer 11000 - 13000 skritt og bodybattery på mellom 35 og 5 daglig på min nye venn (eller uvenn alt ettersom hvordan man ser det) Garmin Vivoactive 5 aktivitetsklokke. For alle som trener hardt, inklusive ME pasienter.  Så det får være bra. Bodybattery er altså sånn ca hva jeg har av energi å benytte, hvor full pott er 100 hvis jeg forstår det rett. Med søvnregistrering på ikke restituerende, og dårlig kvalitet hver natt så er det ikke så bra her for å si det mildt. Ikke så overrasket. Sånn har jeg nok hatt det i mange år. Søvnen er utforsket og utredet hos nevrolog i laboratorium og hjemme med maskiner for mange år siden. Samme resultat. Omtrent 0 restituerende søvn. Som ses ved f.eks hjerneaffeksjon (skade etter ulykke f eks). Jeg lever på å mobilisere, med mental styrke. Ikke alltid det er så greit for kroppen. Eller den kognitive kondisen. 

Baltazar henger med på byturer, elsker kollektivtrafikk i alle former, kikker og snuser på absolutt ALT som er, synes alt som beveger seg er kjempehøy og har for lengst funnet ut hvordan han kan se ut av vinduet på trikk og buss. Han elsker forøvrig banen også, og det er nesten umulig å dra ham forbi T banen på Ensjø når vi er på tur mot Hovinbyen som han  har lagt sin elsk på. Og han godtar buss frem til hundeparken også, der vi daglig kaster frisbee med hånda mi som innsats. 

«Hei! Vet du hvor Jordal er» hører jeg bak meg. Jeg snur meg. En ung fin mann, i begynnelsen av 20 årene vil jeg anta, ser rett på meg. Smiler. «Ja,» svarer jeg og peker i retning Jordal. «Jordal Amfi» tilføre han og kommer litt nærmere. Han er pen i tøyet og bærer en stor bag som han svinger over på ryggen og fester en stor bærestropp over hver skulder. 

Ja du er rett i nærheten» svarer jeg. «Bare gå rett frem her nå så ser du det.» Jeg kom på at Jordal Amfi er stort og at det var noen retningsvalg som kunne være smart å vite om. «skal du i hallen eller på banen da» spurte jeg. Snudde meg for å se på ham mår vi pratet. Da var han kommet rett innpå meg bakfra. Han så på meg med to vakre, smilende øyne. Og da så jeg det. Den store blåveisen rundt det ene øyet. De litt svømmende øynene. 

«Avrusning» sa han. «Jeg skal på avrusning». 

«Åh, ja, da skal du vel ikke på Amfi da kanskje», sa jeg. Nei, men det skulle ligge rett ved. Han viftet med mobilen og sa han hadde Google Maps så det skulle gå bra. Han gikk forbi meg og videre. I retning Jordal Amfi. 

«ha en fin dag, da! Ropte han til meg» det han slentret videre med såvidt synbar gynge i gangen, et blåslått øye, pene og rene klær og en bag på ryggen. 

« Lykke til da!» - «med avrusningen» sa jeg og løftet hånden til et lite vink. 

Jeg ble stående stille et lite sekund. Han var nok glad og ruset nå. Og jeg visste hva som ventet. Og tenkte på det som må ha vært før det ble sånn at han frivillig tok turen og fikk en plass til avrusning. 

Dagene som har gått siden, så har jeg tenkt mye på ham. Hvordan har han det nå? Kommer han til å klare det denne gang? Hvordan kom han seg på denne retningen i livet? Jeg tenkte på barnet mitt og jeg tenker på mammaen til denne gutten. Hvordan har det mammahjertet det? Eller er hun også for ruset til å kjenne på sorgen og bekymringen? 

Jeg håper gutten kjenner alle gode varme tanker jeg sender ham. Der han nå sikkert sloss med demoner jeg bare kan forestille meg.