Eva, Tom og jeg

Jasså, så du du har blitt kjent med Tom i helgen du da? sa Eva. 

Vi satt i "sherrykroken" på forsiden av huset hennes. Eva på haugen, sies det her i Engelsviken. Huset hennes ligger oppå en haug i svingen. Som huset til Nils i bukta ligger - ja nettopp: i bukta. Det er greit sånn. Da vet vi liksom hvor vi har hverandre. 

Husene i feltet over gata kalles pingvinleieren og feltet jeg bor på kalles containerhavna. Akkurat det med pingvin har jeg ikke fått med meg opprinnelsen til. Men dersom noen i bygda har samme fornavn, kan man legge til pingvin før fornavnet på vedkommende dersom man trenger å sette noen på plass. Containerhavna henspeiler på den firkantede utformingen i funkisstilen deler av feltet her jeg bor er bygget i. Det utmerker seg jo selvsagt, i en bygd som hovedsakelig består av hvite gamle trehus. Blokka som jeg bor i har også et par navn på folkemunne, men det tør jeg ikke si høyt på bloggen ennå. Det får vente litt. Selv har jeg inni meg laget ytterligere et par gjennom de tre årene jeg har bodd her, men det får også vente litt. Alt til sin tid.

I sherrykroken serveres det kaffe og hjemmebakst rett som det er. Jeg tror den sherryen til Eva er oppskrytt, men det kan hun jo eventuelt fortelle om selv. Eva er et menneske som er like lunt og varmt som hjembaksten hun byr på. I sherrykroken på haugen kan vi slurpe kaffe, smatte hjembakst og oppsummere det viktigste som har skjedd i bygda. Så har vi veldig fin oversikt derfra høyden. På den måten får vi med oss siste nytt også. I allefall det som tåler dagens lys. Resten må vi til bestemte kilder for å få oppdatering om.

Eva har opptil flere kroker rundt huset sitt, men hva som bys i de andre, er jeg ikke sikker på. For der har jeg ikke vært enda. Her om dagen lå vi henslengt på hver vår ende av stuebordet hennes mens pumpeanlegget i veggen bølget livreddende kjølige luftbølger utover stua og svalet ned overopphetede hodebunner, føtter og hjerner. Det var passert  30 C  for lengst ute i sola og Eva sa at hvis jeg trengte å kjøle meg så var jeg velkommen. Jeg var ikke vond å be. Da var det verken kaffe, sherry eller varmt bakst i sikte. Vi hadde mer enn nok med å puste.

Å, kjenner du Tom? spurte jeg entusiastisk. Han er en veldig fin fyr og har visst en matblogg, sa jeg.

I begynnelsen av juni var jeg på mitt aller første bloggtreff. Det foregikk i Trondheim. Det har jeg allerede skrevet litt om her på bloggen. Etter å ha vært strandet på en øde blogg(er)øy siden oppstarten i 2010, så var det på tide å ta skrittet ut av den fredelige hulen og møte bloggerne på blogg.no. De med topp10 lister, reklamer og mer eller mindre sammensveisede nettverk. Det var stor stas ass! 

Vi startet med en blikjent øvelse og da kom jeg på lag med Tom og fruen hans. Kokkefua selv. De kom hele veien fra Lunde i Telemark for å treffe bloggerne. Tom og kokkefruen er også svært fine mennesker med masse humor og en åpen og ærlig holdning. 

Da vi senere ruslet ved siden av hverandre under byvandringen som primus motor  Kari Engesvik. guidet oss gjennom, så spurte jeg Tom litt mer om bloggen hans. Det var altså en matblogg. Da jeg spurte hvor mange lesere han har på bloggen var jeg først sikker på at jeg hørte feil. 

Jeg gikk altså sammen med sjælveste sjælvesten av bloggtoppen. Nr.1 på listetoppen igjen og igjen. Bloggeren som blogger om mat for hvermannsen under navnet Tomsmatprat. Fordi jeg var totalt uforberedt, hadde jeg jo ikke rukket å bli starstruck. Og nå var det liksom litt for sent på en måte!

Han passet på, akkurat som undertegnede, å få seg selv avbildet på trappa utenfor Stiftsgården. Her bor jo de kongelige når de er i byen kunne Kari guide fortelle oss. Selvsagt måtte bloggekongen opp der. Jeg kunne jo ikke være annerledes. Hva min kongelighet skulle gå ut på, er jeg ikke helt sikker på. Det får vi ta seinere. Men den tiaraen fra BR leker som jeg trekker frem ved gyldne anledninger som kongelig dåp og bryllup , kan jo plutselig komme til anvendelse. Ikke sant?

Da jeg kom tilbake på hotellet var det bare å google snarest. Jeg forsto raskt gjennom ulike medieoppslag om Tom at han var en kjent størrelse. Om bloggen selvsagt, men ikke minst fordi har har en livshistorie å fortelle som det står stor respekt av.

Tilbake til sherrykroken til Eva. 

Selvsagt kjenner jeg til Tom, sa Eva. Jeg leser jo bloggen hans. Gjør ikke du? Nydelig mat i jordnær form. For oss vanlige folk. Også har han jo hatt en historie å fortelle også da, om seg selv før bloggen. 

Og sånn hadde det seg at Tom, Eva og jeg møttes. Verden er jo ikke så stor lenger. Og det liker jeg egentlig ganske godt.