Det store balkongkasseløpet

 

Hvordan går det der nede spurte herren på balkongen over. Jeg lå padde flat på betonggulvet og hylte i smerte. Det hang et vennlig fjes over rekkverket der oppe og jeg kunne konstatere at jeg i alle fall var medveten. Og at jeg befant meg på balkongen i leiligheten på Kampen. Jeg må ha falt, stønnet jeg. Ja, det kan jeg se, smilte herren over. Høflig og hjelpsom. Men kanskje ikke den mest følsomme. Jeg var kvalm og svimmel.  

Kan du ikke reise deg opp så jeg kan se at du kan stå, foreslo han. Så kan vi konkludere med at det ikke er noe brudd. Stønn. Reise meg opp? Det går ikke, sa jeg. Men takk for at du bryr deg. Joda, sa han, kom deg opp. Makan til mas ass. Stønn, hyl, klagesang, beinhard vilje og rekkverkhjelp senere, sto jeg skjelven på to ben. Takk takk sa, jeg og så opp. Herren var borte. Han slapp å bære en halvt skrullete dame i nød til legen. Ingen kjære mor her altså.

Jeg kom meg inn i stuen og forsøkte å få oversikt. En stor blå ballong midt på skinnleggen på høyre side. Hm. Jeg fant et kjøleelement i fryseren og presset på. Har aldri prøvd det før men jeg må ha plukket opp et og annet godt tips et sted. Det funket som bare det. Etter få minutter var hele hevelsen nede, så jeg vasket over en liten blodig åpning som var igjen og klasket på Sorbact. Der! Nå er du sjanseløs, sår. Sjakk matt. 

Jeg kjøpte skråsikkerheten til herren over og la meg etter å ha fullført plantingen. Man gir seg jo ikke før man er ferdig. Det skal sies, det var sabla vondt i den venstre foten. Og jeg gikk meeeeeeget forsiktig i overgangen. Det var jo selveste 17. mai dagen etter og balkongkasser i de ganske balkonger skulle pyntes. Så også min. Litt ivrig, litt sent, stor høydeforskjell ut mot balkongen og et feil tråkk. Det er slik jeg tror det henger sammen. Men sikker kan jeg ikke være, for jeg husker ikke hva som skjedde før jeg lå der og hylte min nød til naboene.  

Dagen etter kunne jeg jublende fastslå at jeg kunne gå - gå tur til og med! og kjøre bil kunne jeg også, særlig fordi en automat trenger høyrefoten mest.  Lettelsen ble større og større. Det ble dessverre den venstre foten også. Jeg måtte slukøret fastslå utpå dagen at jeg hadde fått en kraftig blå hoven elefantfot.

Da legevakt legen  spurte meg et par dager senere akkurat hvordan jeg hadde skadet foten, skulle jeg gjerne ønske at jeg kunne gi et ordentlig svar. Hun var sikkert ikke edru, så jeg i blikket hennes. Hun  som nettopp hadde hatt mer enn nok å gjøre med å forsøkte å sortere og pusle sammen halvkvedede og lite edruelige forklaringer på blod, snørr, tårer, barter og bunader. For en jobb de gjør altså! 

Noen trykk undersøkelser og røntgen av foten i alle vinkler senere, kunne jeg lykkelig konstatere at vi hadde hatt rett der ute på balkongen den kvelden. Herren på balkongen over og jeg. Ikke noe brudd. Men ankelen er forstuet i overtråkk. Altså en leddbåndsskade i ankelen. 

"Skaden skjer oftest under idrett, og det er nesten alltid et bånd på utsiden av ankelen som ryker, helt eller delvis." Står det i papirene mine fra Skadelegevakta i Oslo.

Nei jasså, en idrettsskade altså. Og det under årets store balkongkasseløp.  Se det.

Ønsker alle lesere av bloggen min en riktig fin helg. Anbefaler å holde godt på alle leddbånd og la plantinga være.

.