Exit Enveisbillet

 

For et år siden skrev jeg et blogginnlegg hvor jeg stilte spørsmålet: Når veien ender, hvor går den da?

https://www.blogger.com/blog/post/edit/1016241242663793815/8043857791722504925

Jeg oppsummerte bla at jeg har landet der jeg skal være i livet mitt. Det siste året har jeg erfart at jeg likevel ikke har det. I disse dager forbereder jeg salg av den fine leiligheten min her i vakre Engelsviken sammen med eiendomsmegler Christoffer. Vi har jobbet forsiktig sammen siden i fjor sommer da jeg forsto at det kunne ende slik. Christoffer er en fin fyr som trår veien forsiktig sammen med en som både er tåkelagt av sykdom innimellom og som trenger tid til å lytte innover, forstå og gå i ring en dag, og være utrolig besluttsom og effektiv og ut og fremadrettet neste dag. Det er en prosess dette også.   

Jeg elsker klimaet her, Engelsviken i sær og leiligheten men, jeg har ikke funnet meg til rette i boformen her. Det har vokst seg vanskeligere for meg over tid. Det jeg tenkte skulle gå seg til, har bare blitt vanskeligere for meg og til slutt overskygget det gleden over å endelig være her. Det var bare å innrømme det for seg selv. Med så dårlig og ustabil helse som jeg har, og særlig i 2022, så ble det en rasjonelt god beslutning. Emosjonelt har den vært vanskeligere. Med gode venner, god tid, en fin eiendomsmegler og en bankforbindelse på lag, så er tiden kommet for å gi slipp. Jeg pakker, vasker, gråter litt, lurer på hvor veien skal videre - også tilbake til rydding igjen. Sorg men også en undering. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være her. Men jeg forundres likevel. Noe nytt er i gjære. 

Jeg har bestemt meg for å selge uten å kjøpe noe nytt denne gangen. Det har trigget mye i meg, særlig behovet for å ha en trygg hule hvor jeg er sjef i eget hus. Fordi markedene oppfører seg litt annerledes enn vi er vant til, mellomfinansiering på ubestemt tid vil legge for stort bånd på min økonomiske handlefrihet osv, så landet jeg likevel der. En romslig leid 2 roms på Kampen i Oslo står klar og venter på Baltazar og meg når vi er klare. Gode venner  i Oslo har forbeholdt en leilighet de eier til oss inntil vi finner en ny vei, en ny bolig. Ved havet. På Hvaler. 

Eller?

Når beslutningen om å selge satt ankret sikkert en morgen for en stund siden, så hadde jeg gitt slipp. Det var vondt. Om jeg noen gang kommer til å bo så fint igjen, vet jeg ikke. Jeg drømte om dette så lenge. Jeg traff så godt på så mange punkter. Å gi opp den drømmen for å gi plass til noe nytt. Noe jeg ikke vet - det var vanskelig og har gjort vondt. Så vondt at jeg lenge ikke forsto hvordan. Men når det satt, så satt det. Etter det har jeg visst det er riktig og da var det er bare å sette i gang. Ring ring. Christoffer? Jeg er klar. Hvor begynner vi?

Min første reaksjon var da at jeg skal holde meg til drømmen om havet i Østfold. Jeg trives her. Klimaet gjør meg godt. Så da er det bare å gå litt tilbake til research prosessen fra før 2020 og blåse støv av Hvaler. Og justere for boform og en del andre lærdommer jeg har kjøpt dyrt her. Men....er det det som er? Hm.....

Sammen med pakking av det som er, sakte jobbing gjennom takster, dokumentajon i leiligheten, egenerklæringer osv., planlegging av mellomlagring, mobilisering for rydding og vask av vegger og skuffer....så dukker det opp små bobler. Setter jeg meg ned og lytter så kaller Italia, USA, Nord Norge. Alle stedene jeg ikke har sett ennå, eller som jeg vil ha mer av. Jeg elsker å reise. Skal jeg vente litt med å stedbinde meg? Skal jeg leie en stund og reise det helsa og økonomi holder før jeg bestemmer meg? Tenk om den urbane byfrøkna fra 90 tallet våkner opp for fullt på Kampen?

På Kampen er jeg tilbake der jeg på et vis startet. I 1996 kjøpte jeg min første leilighet der. Nyutdannet jurist med jobb i Tinghuset i Oslo. Det gikk for seg både på jobb og sosialt. Merete og jeg skogglo og levde livet da også vi under mottoet "Alle rettigheter og ingen forpliktelser". Det var jo før vi fikk hver vår mann som "reddet oss" fra det fuktige og frodig, freidige urbane livet og tok oss med til hver vår forstad i Trondheim og Oslo, lovet oss troskap og dannet kjernefamilie rundt oss. Nå er jo alt det borte, bortsett fra latteren, vennskapet og de skjønne guttene som kom ut av..ja Merete - du kan si det haha. Min pode, min arving, min ett og mitt alt er ute og  gjør seg stor og selvstendig på egne ben i Hærens tjeneste.  

Sykdom har preget livet mitt i mange år, de siste og særlig det siste har gitt mange flere. Dersom det ikke snur, men fortsetter å stupe og jeg gjentar den noe tvilsomme arvesynden i familien med ikke å bli eldre enn 60 isch - det er 6 år igjen: Pluss minus til torva kaller og kistelokket lukkes. Før det noen år med pleie. Vil det være fint å bo litt mindre, bekymringsløst og nærmere nære venner og familie enn ytterst i havgapet her ute selv om det finnes god hjelp her også i både naboer og helsevesen. Men hvis det er reise jeg vil hvis helsa holder, og jeg har en 5-7 år igjen. Hva da?

Jeg vet faktisk ikke. Å dele refleksjonene på bloggen har alltid gitt meg noe. Håper også at du som leser dette får en anledning til å reflektere rundt dine ønsker, begrensninger, nære ting osv. Så ses vi plutselig igjen. 

Men at kraften og lysten til å skrive på bloggen igjen er  tilbake - for kortere eller lengre tid regner jeg uansett som et godt regn. Selv om det er både sorg og sykdom i denne kroppen ennå.

Jeg ønsker alle lesere av bloggen en riktig fin søndag. 

I dag skal Baltazar og jeg kjøre oss en tur til Hvaler. For å se om vi kan finne tilbake til kjærligheten der ute. Det er uansett ingen forpliktende tur og det er alltid godt å lande ved havet. For kortere eller lengre tid.