På liv og død

Teksten her ble skrevet på samme dato i fjor og lagt ut på min Facebook profil. Det kjennes like viktig i dag og jeg har valgt å legge den ut her på bloggen med en korrigering for årene som har gått siden min mor døde i 2004.

I dag er det 18 år siden jeg satt ved min mors seng på Aker sykehus da hun trakk sitt siste åndedrag, nær 61 år gammel. Det var det siste av i alt 4 nære dødsfall på et år, det 6 på noen få hektiske år. Et av dem var mitt første barn, Martin, som kun fikk leve et par dager på nyfødtintensiv.

Et massivt og brutalt møte med døden i mange former i et relativt kort levd liv.

Det fikk meg i dag til å reflektere litt over døden igjen. Eller, livet egentlig. Der døden enten er helt fraværende, eller dukker opp som en ubuden fryktet gjest i beste selskapstid. Og det synes jeg er litt rart egentlig. At noe av det sikreste vi vet om, at vi alle skal dø en gang, skyves bort og gjemmes innerst i skapet til den dagen vi skal stå der - helt alene - å møte den.

Men det er livet som kom til meg i møte med døden, egentlig. Så det er det jeg vil skrive litt om i dag. Når sjokk, krise, sorg og forandring etterhvert erstattes av en form for aksept. Noe skal merke deg for resten av livet. Men man finner på et vis fotfestet igjen i det levde livet. Også etter å ha mistet et barn. For hver gang døden banket på, ble livet så sterkt for meg. Ønsket om å leve, omfavne det som er av hverdagsligheter, skru opp volumet og rett og slett leve.

Jeg har også blitt påminnet om min egen dødelighet gjennom egen sykdom, under svært kompliserte svangerskap, på slagavdelingen og jeg har sett livet passere i revy før jeg har braket inn i en bil foran meg i så mange kilometer at bilene døde.

Alle møter med døden har på et eller annet tidspunkt fått meg til å reflektere. Hva er meningen med livet mitt? Gjør jeg de riktige tingene med livet mitt? Bør jeg skifte retning? Har jeg en hemmelig bucket-list? For å nevne noe.

Lenge brukte jeg mye tid på det. Å finne ut av hvordan livet best kan leves. For det skal jeg bevitne: Det varer ikke evig. Men til alle eller ingen formåls plan; svaret er nok ganske enkelt. Det er som det er. Der jeg er i dag. Og som jeg var i går. Og som jeg kommer til å være i morgen. Og som mange kanskje kjenner seg igjen i; det er akkurat som det er. Her i dag, og som det var i går. Og sånn det blir i morgen. Du vet, dagene som kom og gikk. Som var, og er livet. (litt upresis gjengivelse av Stig Johanssons kloke ord).

Å møte døden er for meg å møte livet. Og omfavne det. Hver lille centimeter, glede seg over alle ting, særlig de tilsynelatende små og nære, elske ubetinget overalt man kan, sette grenser når man må, fyre av alt krutt når man kan, og krype inn i hulen når det er nok. Spise god mat, drikke god vin, være med venner, reise og hygge seg. Og gråte når man må. Også fundere over alle de store spørsmålene det ikke vil bli gitt noen svar på, velge seg en tro eller velge seg fred for at det ikke finnes. Men det er her og nå livet leves. 

Så enkelt tror jeg det er.

Men en ting har forandret seg litt. Hvis det er noe som virkelig er viktig for meg så utsetter jeg det ikke lenger. Aldri.

En hjertelig fin dag til alle FB venner ønskes her fra vakreste Engelsviken.

Så skal jeg avslutte med å dele et dikt som ga meg mye mening og trøst etter at jeg mistet Martin.

"Men så en kveld har hjertet lært å lide
og denne natt når ingen smerte frem.
Og du er heller ikke ensom lenger-
Bare en kledning suser ved din side,
et pust, et senket blikk er alt du trenger,
og som en usett elsker går du hjem."

Av: Aasmund Brynildsen i "Bønn til en bokfink" Dreyer 1975