Jeg reiser alene

Jeg har akkurat landet etter en herlig drøy uke på ferie i Milano. Som så mange ganger før, reiste jeg alene. 

Det er ikke alltid at jeg gjør det, jeg reiser gjerne i to,- eller flersomhet også. Men det er ikke alltid det passer for andre å dra når og dit jeg vil, og det er en fin ting å kunne mestre å være alene, også på ferie. 

Nå er jeg skilt, har en sønn som er i en fase hvor reise med mor ikke står høyest på prioriteringslisten lenger, og jeg har fått ganske omfattende helseutfordringer som gjør at jeg trenger endel skjerming, ro og ikke minst god tid til å omstille meg. Det er derfor mange grunner til at en suksessfaktor kan være å dra alene. Og dermed gjøre ting på mine premisser.

Når det er sagt, så har jeg ofte reist alene gjennom alle livsfaser. Jeg har alltid prioritert å reise så mye jeg kan klare innenfor kroppens og økonomiens budsjett. Og jeg begynte tidlig å dra alene, selv da jeg var ganske ung voksen, frisk og rask og hadde mange single venner som også dro på eventyr. 

Jeg tror det begynte med en øyloffing i Hellas på 90-tallet, en gang det var helt umulig å få ferieplaner til å passe med venner. Jeg likte ikke tanken på at det skulle begrense meg, så jeg la ut på reise alene. Og det har jeg i grunnen fortsatt med.

En av de virkelig store fordelene med å reise alene er at man kommer så mye bedre i kontakt med fremmede mennesker. Jeg elsker å høre andres historier og bli kjent med andre i andre land, nye steder og med andre livserfaringer. Det er jo det mye handler om for meg når jeg reiser til nye steder.

En annen ubetinget fordel er at jeg får med meg så mye mer av det som er og skjer rundt meg. Noe av det beste jeg vet med å være på reise, er å kunne sitte på en cafe eller fortausrestaurant og bare glane og snuse inn alt som skjer rundt meg. Det er her mye av magien i å reise ligger for meg. Jeg kan godt besøke attraksjoner og kjente steder, men det er som regel i det enkle at magien og opplevelsene ligger.

Ulempen er selvsagt at det ikke er noen å dele alt med. Og jeg som kan boble over av lysten til å dele. Heldigvis er jeg raus med delinger i sosiale medier, og det hjelper faktisk på dette delingsbehovet. I tillegg har jeg nok av venner som tålmodig chatter og er på telefonen og tar i mot reiseskildringer og store og små opplevelser underveis. Det ble noen telefonsamtaler hjem denne gang også. 

I Milano var det fullt av hjelpsomme hyggelige mennesker også. Jeg har vært gjennom en operasjon for kun noen få uker siden, og fikk komplikasjoner med infeksjon i sårene, så da jeg dro var jeg ganske preget av dette. Legen hadde godkjent reise på antibiotika, men litt sårbart var det selvsagt. På grunn av min ME diagnose, blir jeg ekstra pjusk og de to første dagene var jeg i så dårlig forfatning at jeg ikke klarte å orientere meg godt nok i kart, uten språk kunnskaper og ord var vanskelig å finne. En typisk ME overbelastning. Jeg bodde imidlertid på et fantastisk hotell som strakk seg langt i å lese kart, oversette alle vanskelig ord og sette ting sammen for meg. Dessuten var det et svært komfortabelt hotell i et rolig strøk, så med litt ekstra tålmodighet de to første dagene så gikk det superfint! Når jeg kommer meg ut av tåka, og det gjorde jeg ganske fort, så kom formen og opplevelsene og mestringen i full blomst! Det er altså viktig å kunne be om hjelp også:-)

Jeg kan absolutt anbefale å reise alene, altså. Men man må kanskje være litt åpen for det, for å bli kjent med nye mennesker, smile og møte folk i øynene og ikke være redd for å ta kontakt. Og ikke minst; ha noen der hjemme som man kan dele med underveis. 

Jeg har selvsagt lyst til å blogge litt om selve reisen også. Milano og Lombardia regionen, og ikke minst Gardasjøen som jeg fikk oppleve takket være en lokal venn som viste meg de fineste perler og den deiligste matkunst! Men i dag var det reiser-alene bloggen som kom seilende.

God reise!