Bare meg

 Hvis jeg ikke lenger er den jeg var, hvem er jeg da?

Januar har forlatt meg og nok en retrospektiv periode er i ferd med å ebbe ut. De kommer med jevne mellomrom til meg disse fasene, med en åpning av fortiden og stillstand i nået. Noen gode minner, noe sorg, men mest undring. Et undrende sinn i et levende liv. Jeg har lært meg at det er viktig å ta seg tid til å lene seg bakover i disse fasene. Gjøre rom for ettertanke. Kjenne på det som kommer. Og forlate det i tide. Det gir rom for bearbeidelse av sorg, men også muligheter for å gjøre bedre valg i fremtiden. Men først og fremst tror jeg det gir meg en ro i livet, kanskje i sjelen til og med. Det kan være noe som banker på. Noe som trengs å bearbeides og etter hvert forlates. Eller motsatt, at noe ble gjenglemt på veien i ivrighet over å komme videre. Før jeg ble syk for alvor i 2007 hadde livet mitt rast i et vanvittig tempo fremover og mine egne behov var stadig en salderingspost. Det første året spesielt, husker jeg mest som en lang paddeflat hvile, hvor ethvert forsøk på å reise seg i knestående endte med at livet jeg mer eller mindre ufrivillig hadde lagt bak meg kom i rasende fart og slo meg rett ned i bakken. En ganske heftig metafor. Men den står for veldig mye jeg har måttet akseptere og forholde meg til siden. 

Noen mennesker har forlatt min plattform, andre har kommet til. Noen har vært der hele tiden. Mer eller mindre fysisk tilstede. Noen har kommet tilbake, noen har forlatt meg for alltid. Innimellom tar jeg meg tid til å sørge, noen ganger til å gledes. Relasjoner er en viktig del av livet og alle mennesker jeg møter har en verdi for meg. Det hjelper meg å forstå meg selv bedre, og jeg har forhåpentligvis berørt noen andres liv også i en eller annen retning eller form. Smertefullt eller gledelig. Utviklende eller innviklende. Dypt eller på overflaten. Akkurat sånn det er å leve. Jeg har lært meg å tro på at vi mennesker er til for hverandre og at gjennom gjensidig påvirkning så kan vi hjelpe hverandre til å forstå vår egen retning. Selv om det i perioder kan være smertefullt. For enhver relasjon starter ofte fullt av håp. Noen ender uten, men det kan også være en viktig del av å finne sin egen vei videre. og håpet i det. 

De to siste årene har mye forandret seg for meg. Pandemien startet med at jeg endelig fikk gjennombrudd i flytteplanene mine da alt la seg til rette for meg og en lenge etterlengtet bolig ved havet i Østfold med svaberg og kyststier så langt øyet rekker i umiddelbar nærhet ble min. Et lite havgløtt har jeg fra det ene soveromsvinduet og det dufter ofte av friskt hav når jeg åpner vinduene. Roen senker seg alltid når jeg kommer kjørende hjem til Engelsviken etter en av mine små utfarter. Jeg har endelig kommet hjem. 

Den prosessen tok meg cirka 8 år. Det var en personlig reise. Å skulle velge seg selv og sitt eget hjem. Det er mange aspekter ved dette, langt fra alle var på mine premisser. Og det måtte av ulike årsaker være sånn. Etterhvert lærte jeg meg at prosessen er en viktig del av veien, og i dag ser meg tilbake på den epoken som svært viktig for meg. Ikke bare at jeg valgte det bort lenge av hensyn til en som alltid vil være viktigere enn meg, og det vil alltid stå seg, men også for at jeg lærte uendelig mye om meg selv i den perioden. Og om de rundt meg. Om det livet jeg har levd. Og det livet jeg ønsker å leve. 

Noe av det viktigste var kanskje at jeg lærte meg å bruke lang tid, utforske det meste og ikke minst å holde i håpet. Det var mange innvendige og utvendige reiser på research i de årene denne prosessen pågikk. I dag ser jeg også at mange brikker falt på plass i den prosessen. Men det er også en del utholdt sorg og smerte i den perioden, og fremdeles henger noen "trials" igjen. Noen som kanskje aldri lar seg løses eller heles. Det er slik jeg har valgt å se det, en del av kostnaden jeg har måttet betale for å få det livet jeg ønsker meg. Så det kan absolutt være verdt det. 

Flyttingen har medført endringer i strukturene i livet mitt, noen planlagte, andre har måttet gå seg litt til etter hvert som de ble synlig tross mye tid på planlegging og visuelle bilder av det nye livet jeg ønsket meg. Men jeg er der jeg skal være. Så da må resten falle på plass etter hvert. Uten seg selv, har man ikke så mye å stå på etter hvert. Skilsmisser er smertelig kostbare. Men den skilsmissen fra meg selv som jeg hadde stått i altfor lenge ble ikke lenger til å bære. Det tar tid å repareres og heles. Det er nok mye av essensen i forståelsen av livet slik jeg levde det før og nøkkelen til å forstå hvor veien min kommer til å utfolde seg fremover.

Jeg har lagt et liv som juridisk direktør bak meg. Men juristen og lederen lever fremdeles i meg og gir meg små og store gleder og fordeler på veien. Men jeg har ingen krav til levering lenger og svarer kun for meg selv. Det er en viktig ingrediens i mitt nye liv. Det skyldes hovedsakelig sykdom, at jeg ikke kan fungere i yrkeslivet, men jeg har fremdeles kompetansen og egenskapene som gjorde mitt liv som yrkesaktiv med en slik karriere mulig. Og jeg har fremdeles tidligere kolleger som jeg i dag også kan kalle gode venner, som gladelig holder meg oppdatert fra en aktiv yrkeshverdag, Det setter jeg stor pris på. 

Men aller mest har jeg brukt alle årene på å lære meg nye ting. Ikke bare av personlig utviklende eller avviklende karakter, men jeg er utrolig vitebegjærlig og har både brede og sære interesser og en teknologisk verden gjør alle læringsplattformer til mine her i min lille boble av aktivitet og hvile og nødvendige beskyttende slør. Jeg har rett og slett lært meg uendelig mye. Og selv om både juss og ledelse er spennende og nyttige redskap i verden, så er det en utrolig glede å kunne få lære seg nye ting om uendelig mange andre ting i verden som måtte interessere damen. Jeg har utforsket det alternative univers og forsøkt å integrere ny og annerledes viten i en tradisjonell forståelsesrammen av livet, jeg holder meg oppdatert på en verden i endring og bruker ofte tid på å forsøkte å forstå sammenhenger i både tradisjonelle og nye eller alternative vinklinger. Jeg forsøker å sette meg inn i de saker jeg skal berøre og har blitt en ivrig detaljist der jeg før måtte fare med harelabb. Det kan være alt fra teknologi, til naturens magi og nye rettsområder. Eller politikk, religion, psykologi eller filosofi. Det er rett og slett godt å kunne ta seg tid til å lære seg det man trenger eller ønsker. For den tiden har jeg.

Så gjelder det å ta seg tid til å reflektere underveis. Ta seg tid til å ta i mot alt det nye. Sortere litt. Kjenne i dybden. Kjenne på triggere. Ikke døyve det bort. La gleden og takknemligheten forsiktig ta sorgen og aksepten i hånda og mestre det som er. Alle historiene jeg har har lest med iver, undring og beundring om mennesker som opplever kriser i livet og i løpet av et blunk eller en nær døden opplevelse plutselig så lyset, solgte alt de eide og dro jorden rundt et år eller for evig, byttet yrke, tok en ny utdanning eller på andre måter plutselig ble seg bevisst det åpenbare. Og endret retningen på sekundet. Det ble ikke sånn med min vei. Selv om mye ble unnagjort med noen kriser. Endringspotensialet i kriser har jeg reflektert og skrevet mye om, også her på bloggen. Men noen rakettfart har jeg nok ikke klart å få til.  

Så jeg ble sittende å lure på en morgen her i januar over kaffekopen jeg har hver morgen: Hvem har jeg egentlig blitt? Hvem er jeg nå som jeg ikke lenger er den jeg var. Et mer eller mindre vellykket forsøk på å forstå seg selv i nået, i lyset av historien i døråpningen til det nye. Jeg tror det fremdeles er bare et svar på det.

I`m still me. 

En riktig fin februardag ønskes alle lesere av bloggen min.