En liten stund før jul oppdaget jeg den. Den lille rakkeren bak på den ene leggen som har fulgt meg gjennom mange år. Som har vært vurdert og godkjent ved flere anledninger. Jeg hadde etter hvert sluttet å bry meg så mye. Dessuten satt den på et sted på kroppen som jeg ikke vrir på meg for å se til daglig. Det er selvfølgelig en dårlig strategi. Særlig for en som har lys nordisk hud og er i overkant glad i å være ute med minst mulig klær hele sommerhalvåret. Solfaktor 30/50 til tross. Solfaktor 50 sier hudlegen. Under 30 snakker vi ikke engang om. Her er det bare å smøre i vei. Selv beveger hun seg ikke ute i sterk sol uten klær på, til og med under svømmeturene. For de der strålene stikker visst dypt. Det siste der må jeg innrømme at jeg ikke har fulgt opp altså. Ellers er jeg ganske smørevillig og påpasselig.
Jeg har hatt mange sjekker hos verdens aller beste hudlege opp gjennom årene. Fjernet en del grums også. Ingen har hittil vært ondartet, men det har vært nødvendig å ta det ut for å vurdere det, samtidig vil det være preventivt for utvikling av ondartede forandringer. Det er en vurdering legen må gjøre i hver enkelt tilfelle. Hva som er mistenkelig og hva som kan bli det. Hudlegen min er et fantastisk unikum som spotter det utroligste på nanosekundet. Før man aner ordet av det, ligger man langstrakt med lokalbedøvelse og sys etter en liten minikirurgi. Innimellom også for for flekker man ikke visste man hadde. Røntgensynet hennes, den effektive nennsomheten og faglig beroligende scanning av hele kroppen før jeg har fått sagt A. Den har jeg gladelig betalt sviende dyre beløp for på privatklinikken hun har hatt praksis i alle år. Priset meg lykkelig for å kunne gå til henne. For når flekkene vokser og endrer seg, er det ikke så fristende å vente 2-3 måneder på en sjekk i det offentlige. Dessverre. Det kan i verste fall være den tiden man ikke har. Føflekkreft er jo ikke til å spøke med. Til min store lettelse, har min fantastiske hudlege åpnet offentlig praksis i nærheten, og jeg har fulgt etter. Senest i fjor våres var jeg hos henne og fjernet en annen liten rakker på ryggen. På egenandel da. For en luksus.
Den morgenen på badet her hjemme i desember, så jeg tilfeldigvis det brutale i endringen. Fargen, størrelsen, den har definitivt endret karakter. Det var ikke noe å lure på. Jeg har verdens beste fastlege også, så en time på dagen var klar kun få timer senere. Mange år med helseutfordringer har lært meg kunsten å arrogant overse google - legen fullstendig, ta kontakt med autorisert personell og få time til en individuell vurdering så snart som mulig. Og overlate dette til en voksen. Den fantastiske hudlegen er selvfølgelig oppdaget av flere i offentlig tjeneste og listene er nå så lange at fastlegene må overta noe der de kan. Denne morgenen gjorde min fantastiske fastlege en kjapp vurdering av at denne måtte fjernes og vi skulle ikke bruke så mye tid på å vente. En mellomstor flekk som begynte å kjekke seg og bre seg utover med en endret fargestruktur endte sine dager på fastlegekontoret og ble fast og bestemt kjørt til dissekering og vurdering et sted de kan sånt.
Jeg har lært en annen ting gjennom årene med helseutfordringer, og særlig som hjerte,-kar pasient. Når man ligger på akutten med en halvdel av kroppen uten følelse og lurer på om man lever i morgen og om man i så fall har språk, evnen til å gå og ellers leve et normalt liv. Jeg har gjort det noen ganger. Man blir tilslutt nødt til å fokusere på det man kan. Og overlate resten til et autorisert personell. Jeg har ikke blitt helt uberørt, og en en naturlig reaksjon på en skummel forandring skjer av seg selv i kroppen. Uro og engstelse er helt naturlig. Kroppen reagerer fysisk på fare. Jeg fortrenger det ikke og kan fremdeles kjenne det. Men jeg har blitt ganske god på det kognitive. Å fokusere på det man kan gjøre noe med, og unngå det som bidrar til å forverre uroen.
Som kjent er jeg etter hvert også blitt glad i, var ikke det før, å gå i dybden. Etter å ha mistet et barn og senere vært alvorlig hjerte,-kar syk, så har døden banket på. Altfor tidlig. Jeg har mistet foreldre og fulgt dem i krevende sykdomsfaser, sett venner falle fra altfor tidlig. Å miste et barn er i særstilling. Alt raser sammen og det åpner seg et stort sort hull under føttene og tilværelsen. Man er helt fratatt all trygghet, blir fullstendig maktesløs og hudløs. Å måtte forholde seg til egen dødelighet i så ung alder som slutten av 30 årene, har også bidratt. Det har vært en lang prosess, med akutte faser av kriser, mye bearbeiding, lang tid til å gro igjen og jeg har lagt ned mye egeninnsats i avvikling og utvikling av personlige preferanser for mitt forhold til livet i meg og rundt meg. Det er mye av det jeg skriver om. Og gjerne reflektere med andre om, de som har smakt på den dybden, som ikke er redd for det skumle lenger, som har erkjent døden, gjennomlevd smerten. Som har klart å stå på bena likevel. Det er mye levd liv i dette. Faktisk.
Og gjennom denne julen, mens jeg ventet på svaret på prøven, tok jeg en svingom innom alt. Ikke i angst og ubehag. Jeg har klart å legge det bort. Men jeg kan erkjenne og slå fast, både her og der i meg selv, at alle kampene er utkjempet. Jeg har gjort noen closures og konklusjoner som kan være et kartverk fremover. Om denne eller en annen rampete rakker kommer for å hilse på med det vi løper fra, ikke ønsker å forholde oss til; smerte, lidelse, kav og behandlinger av drepende dårlige prognoser: så er min fred at jeg ikke lenger løper. Eller kjemper. Jeg har tatt et valg. For jeg er ikke lenger redd for å dø. Jeg kan akseptere det. Jeg ønsker det ikke, men jeg er ikke villig til å betale et levd liv i kvalitet for å kjempe en kamp som kanskje allerede er tapt. Det betyr for eksempel at en kreftdiagnose med smertefull behandling og dårlige prognoser ikke er noe for meg.
Dette kan kanskje trigge noen, jeg ber i så fall ydmykt og ekte om unnskyldning for det. For meg er dette et budskap om fred. Så jeg tar sjansen. Dette var en ny test. Jeg er ikke lenger redd, og da trenger jeg ikke kjempe med noe jeg ikke ønsker. Jeg har fremdeles kontroll over meg selv og mine valg. Og det er til syvende og sist det som antagelig blir avgjørende. At det er meg og mine valg det skal dreie seg om. Ikke andres. Eller demoner som kan få løpe fritt og ta bolig om man ikke er hjemme i eget hus, kropp og sjel.
I går tikket det inn en melding fra den fine fastlegen min; Helt ufarlig føflekk som ble fjernet!
En riktig fin januardag ønskes alle lesere av bloggen min!
Du er velkommen til å dele og kommentere, og du kan også skrive i til meg i PM Messenger om det føles best.
Kommentarer
Legg inn en kommentar