Unnskyld

 

Unnskyld. Jeg tok feil. Jeg gjorde deg urett. Jeg var urimelig og lite forståelsesfull. Jeg var så  full av meg selv at jeg ikke så deg. Jeg er lei meg for det.  

Julen er en tid for tilgivelse og forsoning. Julefilmer, julebudskap og andre påminnelser om det nære, det helende, og det usagte som blir sagt. Tårer og smerte, harde ord og beskyldninger. Er vi heldige kan en slik storm stilne etter at smerten er renset og sårene kan begynne å gro. Men for mange av oss, ender alle disse forventningene i nok noen skuffelser. Det ble ingen forsoning, det ble ikke sagt unnskyld. Jeg klarte det ikke. Og jeg fikk det ikke. 

Det ordet som er så vanskelig, som man går å ønsker seg fra en annen, men som man samtidig ikke klarer å gi til en annen. Det ordet som burde kommet fra en toppleder eller toppolitiker, men som ender opp med et presset litt kjølig og  distansert "beklager" i offentlighetens lys. Noe man gjør for å få fred. Kanskje for å få fortsette i en jobb, men som ingen tror på egentlig. Det er nok av eksempler på det. 

Bak ordet unnskyld ligger det litt mer. Det er dypere og mer ektefølt, det ligger en empati i dybden av det ordet. Og ansvar. Jeg tar ansvar for at jeg har påført deg smerte. For at du ble et offer for noe som kanskje ikke engang var ditt. Et ord som uttrykker medfølelse. Vi trenger vel det alle sammen. Det handler i bunn og grunn om å bli sett, og anerkjent for vår smerte. Mange får aldri den unnskyldningen. Av en forelder som gjorde oss systematisk urett og satt oss i reparasjonsmodus mange år av voksenlivet. En sjef som forbigikk oss til tross for alle bestrebelsene vi gjorde for å gjøre henne fornøyd. På bekostning av så mye annet. Det kanskje såreste av alt; en venn som ikke var der vi trengte det som mest. Og en kjæreste som glemte bursdagen vår og av en eller annen grunn fikk oss til  tro at vi ikke betydde noe for kjæresten likevel.

Jeg har fått anledning til å si unnskyld. Det har vært ektefølt. Jeg kan si unnskyld med en gang om jeg forstår at noe var galt med det samme. Så ingenting kan å sette seg og gro seg fast hos noen. Kanskje ennå mer kraftfullt har det vært å si unnskyld tider etterpå. Når jeg ikke er beskyldt for noe, ikke bedt om å be om unnskyldning. Men plutselig en dag - fordi jeg forsto i et minutt av åpenbaring - fordi jeg har vokst som menneske, fordi jeg har fått flere erfaringer selv, fordi min egen smerte er bearbeidet og jeg er bedre i stand til å se andres smerte. Da har jeg heldigvis fått den anledningen. Til å be om unnskyld. Fordi jeg forstår det. Smerten din. Jeg ser deg. Og på den måten kan det hende at jeg kan få være med å lette dine byrder. Ved å ta mitt ansvar. Det er en gave å få oppleve det. 

Og jeg har fått et unnskyld. Det uforbeholdne. Av den som påførte meg smerte. Fordi det ble forstått at det var smertefullt det der. De ordene, den handlingen. Et helt ektefølt unnskyld. Følelsen av å bli sett, anerkjent. Det vasker bort det meste på et blunk. 

Å si unnskyld er sårbart. For man må tørre å ta av seg maska, innrømme feil, og ta ansvar for at man har påført andre smerte. Kanskje var det ikke meningen å såre, og sannsynligvis skjedde det og forsvaret etterpå fordi en selv bærer på smerte. Det skjedde i forlengelsen av en overlevelsesstrage, i et aktivt forsvar eller rent ut uvitenhet. Å  kunne lindre dette bærer i seg så mye. Å forstå seg selv og andre bedre. å strekke ut en hånd og tørre å være sårbar. Selv om man risikerer å bli avvist og få påført egen smerte. Jeg tror likevel på denne lindringen. Det ligger en slags renselse i det. Og vi er tross alt bare mennesker alle sammen. Med den samme utrustningen. Jeg synes det ville være fint om vi kunne rekke ut en hånd til hverandre.  

Til alle som trenger det så sårt; unnskyld. 

Takk for at du leser bloggen min. Takk for at du tok deg tid til å lese og reflektere sammen med meg. Føl deg fri til kommentere eller dele. 

En fin dag ønskes alle lesere av bloggen!