Surkål til jul

 

Jeg ligger bak et saktegående kjøretøy på veien. Det er 80 sone og jeg blir fort utålmodig. En av de tingene jeg har måttet innfinne meg med når jeg nå bor utenfor sentrale strøk. Det skjer fra tid til annen. En traktor er på veien. Det samme med fare for vilt som krysser veien i skumringen. 

Veien svinger svakt og selv om jeg legger meg godt mot midten så har jeg ikke sikt nok til å dra forbi. Jeg kjenner irritasjonen lure der bak men jeg må innse at jeg er låst bak en saktegående traktor i 50-60 km/t på ubestemt tid. Stucked. Det er bare å legge inn årene og lene seg tilbake. Puste med magen og konsentrere på å komme meg trygt frem fremfor fort frem.

Først da blir jeg oppmerksom på hva det er som kjører jevnt og trutt der foran meg. Det ser ut som en traktor med et stort lasteplan. To etasjer med solide trekasser er tryggt stablet og godt spent fast i lasteplanet. Kassene er fylt til randen av flotte store kålhoder. De strutter av spenst, fasthet og frisk grønn farge. Stablet akkurat så tett og høyt at de ligger støtt i kassen under transport. 

Jeg begynner å tenke på hvor de skal. Til et utsalgssted. Rett fra bonden. Mange skal lage surkål til jul. Det er sikkert mange sånne turer for bonden i disse dager. Jeg tenker på hvor lenge kålhodene er lagret fra de ble høstet. Er det en stor produksjon bonden har? Er kål det eneste han dyrker? Hvordan er dagen på bondegården hans? Jeg tenker på arbeidet og konsentrasjonen bonden har nedlagt for å få høstet inn kålhodene når tiden var moden, hvilke vurderinger han må gjøre underveis, nennsomheten i lagringen for å gi optimal holdbarhet. Var det mye svinn? Mange kålhoder som ikke klarte seg? Hvordan klarer bonden seg økonomisk i år? Var det en god innhøsting?

Så tenker jeg på kålhodene som ligger der foran meg og strutter. Det magiske i skapelsen og veksten. Hvordan det lille kålhodet gjennom systematisk påpasselighet fra bonden fikk optimale forhold for å vokse seg store og sunne. Jeg tenker på moder jord som gir næring og støtte så kålhodet får utvikle seg. 

Dette er en fremmed verden for meg. Jeg tenker på hvor lite jeg vet om alt arbeidet som ligger bak surkålen jeg skal lage til jul. Jeg kjøper en ferdig pakke eller aller helst lager den selv. Mest opptatt av meg og mitt selvsagt. Hvordan det smaker, hvordan jeg skal tilberede den og hvordan det passer inn i resten av måltidet på tallerkenen.

Denne dagen ble hele den lange kjeden av samspill mellom moder jord, kålhodets oppvekst og bondens kjærlige hånd kokt ned til en irritert bilkjører som ikke kommer forbi transporten som skal levere sluttproduktet til butikken så jeg får lage surkål til jul. Jeg kjenner jeg skammer meg litt og føler meg utakknemlig og utilsrekkelig som for det meste er vokst opp med at all matproduksjon koker ned til et smalt og lite ydmykt valg i butikk hyllene. Hva ser best ut for meg?  

Heldigvis fikk jeg anledning til å ta meg sammen denne morgenen. Så gjelder det å huske på alt dette i takknemlighet når surkålen ligger på tallerken julaften.

Jeg ønsker leserne av bloggen en riktig fin førjulsfredag. Og jeg håper surkålen smaker ekstra godt i år.