Når veien ender hvor går den da?

 Det er igjen nyttår og da blir det ofte tid for oppsummeringer og refleksjoner. 

I går hadde jeg en god samtale med en god venn. Vi har vandret sammen i mange år, både som kolleger og venner. Vi møtes helst der ikke så mange andre kan møtes, på dypet. Vi lodder dypt sammen. På et vis er vi vel der at det er der vi finner mening. I motsetning til hva en skulle tro, er det ofte her i dypet at lys, håp og glede hentes frem. Særlig når betingelsene i det levde livet begrenser seg. Det er derfor svært verdifullt å ha med seg litt følge på veien innimellom der. Selv om det ikke er for alle. 

Etter å ha loddet, oppsummert og speilet hverandre litt, ble jeg sittende å dvele ved en tanke om hvor veien går videre. Når den veien jeg har gått på et vis har kommet til ende. Dette er ikke mørkt, det er i forundring. Jeg har kommet hjem, jeg har festet alle trådene som hang og slang etter at jeg måtte slippe taket på brutalt vis da sykdom rammet og det levde livet raknet. Jeg har gjort meg ferdig med konflikter, de indre og ytre. Jeg har ryddet og renset opp, kroppslig som sjelelig. Verdslig som åndelig. Og jeg står igjen som jeg og en venninne på gøy kalte det da vi var nyutdannet, med fast jobb og inntekt og var single i Oslo på 1990 tallet; med alle rettigheter og ingen forpliktelser. Jeg vet hva jeg brukte dette til da, spørsmålet er hva jeg vil gjøre med det nå. 

Et sentralt ord er vilje. I alle årene før jeg ble syk, var jeg drevet av en sterk vilje. Jeg visste hva jeg ville og vek ikke av veien min for å oppnå det jeg ville. Min erfaring er at talenter, skills, systematisk og strukturert arbeid og omstendigheter må klaffe. Men det er til syvende og sist viljen som driver løpet fremover. I årene etter at sykdom og andre ikke viljestyrte forandringer tok livet mitt, ble det likevel viljen til å stå løpet ut i overlevelses modus som bar meg gjennom. Nå er den veien endt også. Jeg overlevde og jeg kom meg dit jeg ønsket meg. Livsbetingelsene har vært smale. Nå som livet kan handle om mer enn overlevelse og gjennomføring av basale prosjekter, hvor flytting og endrede strukturelle rammer for livet skulle snus på tross av mange omstendigheter jeg ikke hadde kontroll over; hvor går jeg da?

På tampen av et begivenhetsrikt, slitsomt, morsomt, vakkert, og sårbart, overflatisk og dypt 2021 blir egentlig oppsummeringen at jeg har landet der jeg vil være i livet mitt. I basen. Men hvor veien videre skal gå, vet jeg egentlig ikke. Det er noe nytt for meg. Når viljen er borte, er drivkraften det også? Er vitaliteten borte? Er det noe som skal søkes frem igjen, viljen? Eller skal man lande og si det er godt nok? Nå tar jeg det som måtte by seg, uten at jeg må ville det så mye? 

Jeg vet ikke. Jeg har det godt nå. Kanskje det er godt nok som det er. Vil man forandre noe, oppnå noe, så må man ville det. Jeg vet egentlig ikke om jeg vil det. Forandringer altså. Hva skulle det være? Som jeg har lyst til altså, ikke som andre tenker jeg burde ha lyst til. Om dette er en midlertidig lading og et behov for å fremdeles å hvile etter altfor mange påkjenninger og mye brukt vilje, gjenstår å se. 

Det viktigste blir vel kanskje å ikke la en vei man ikke vil ta styringen. Og en ting er jeg helt sikker på, Veien går iallefall ikke tilbake. Det er da noe. 

Jeg ønsker alle lesere av bloggen min en riktig fin siste dag i 2021. Godt nytt år!