Det er minus 10 ute og morgenuret har nesten nådd 6.
Selv for et morgenmenneske av de sjeldne som spiser frokost før daggry og lunsj før 10 hverdag som helligdag året rundt, er det tidlig nå. Kroppen har stivnet til igjen, er full av unevnelige smerter og veldig hoven. Den har blåst seg opp og siver altfor sakte sammen igjen. Som om den har blåst seg opp til dyst. Hardest går det utover magen. Den er est opp til dobbel størrelse, står i helspenn og presser hardt mot lungene så pusten stopper halvveis ned til returpunkt. Å bøye seg for å ta på sokker og sko blir en øvelse i å holde pusten, holde balansen og ha presisjon nok til å få snøring samtidig. Fullstendig blottet for simultankapasitet og med en morgendis i hjernen som snart kvalifiseres til tykk tåke. Det danser litt her er der foran øynene. Jeg teller 22 plagg og dingser som skal kles på, snøres fast, slås på og sitte godt før jeg gir opp å telle.
Så er det den kortpelsede sjarmøren på 4 ben sin tur til å bekles og seles fast. Definitivt i mer vigør enn sin mistrøstige matmor. Endelig! strutter det i pels og snute mens øyne og poter går i spinnvill fart for å prøve å få fart på maskineriet hennes. En vilter herre løper rundt meg og seg selv i en kropp på autopilot. Jeg må passe på å ikke ta et ufortrødent skritt i en kropp som er helt ute av balanse og i nærheten av å kortslutte på nanosekundet; en pote kan skades. Jeg trenger ikke si ordet på tre bokstaver, han kjenner rutinene og uten språk og menneskehjerne, har han lært seg å skanne omgivelsene sine og sette de sammen til en slags forståelse av en vilt fremmed verden som må fortone seg som en skummel gjettelek for en slik legning.
Vi er endelig klare for å frakoble alarmen, lukke opp døra og sette av gårde på dagens første tur, av i alt 3 daglige turer på glatta. Jeg føler meg, og ser antagelig ut som en stiv teletubbie med en løpsmynde i vinterkåpe i energiske trekk foran. Det er heldigvis bekmørkt ute og det lille som lyser opp i lyset fra hodelykta er snill med meg. Så lenge jeg ikke vender den for langt nedover og får den i fleisen. Fasan ass. Men leting etter bærsj å plukke i mørket har definitivt jekket seg opp flere hakk etter innkjøp av en hodelykt. Bærsjejakt med mobil er ikke å anbefale.
Jeg er inne i en dårlig periode av ME. Og det er svært lite jeg kan gjøre med det. Men all erfaring har lært meg mye.
Det viktigste er aksept, tålmodighet og ikke minst fokus.
Denne morgenen, og de fleste andre morgener i dette tåkelandet, har jeg dessverre glemt alt. Jeg sliter, peser, lider og klager. Banner og kjefter på dustete hjørner og tunge gjenstander. Jeg blir kjempefrustrert over alt som butter og jeg ikke får til. Presser mer og får ennå mer tyn. Slik har jeg utallige ganger presset meg til uker i seng med et flammehav av infeksiøse, brennende smerter, alkoholfri fyllesjuke og tykk tåke. Kroppen hyper sensitiviserer seg og til slutt er det vanskelig å tåle noe som helst. Jeg har til og med opplevd å få forgiftningssymptomer av morgenkaffen, riktignok et av mine aller laveste punkt med denne sykdomstilstanden; da jeg kom hjem i spesialtransport fra Eiken Rehabiliteringssenter et par uker før planlagt. Men dog. Du kan jo tenke deg. Uten morgenkaffe? Og da endte jeg jo med abstinenshodepine etter et par dager. Gosh.
Når jeg har fått gått meg litt varm og lyst litt etter bærsj, så er det av med all staffasjen igjen. Ikke like opptatt av å telle antall gjensnørte og påkledde elementer. Det er frokost, tente lys og morgenkaffe på menyen. Den daglige kaffekopen. Den jeg varmer meg på og snakker så varmt om. Der tanker, følelser, smerter, refleksjoner og meditasjoner får flyte fritt. Frirommet. Smerten slipper taket for en stund, kroppen hviler i en stilling der de hovnede lemmer ikke er til besvær for vitale indre organer og hodet kan få fokusere.
Da er jeg endelig i posisjon til å gjøre det jeg vet fungerer. Akseptere, være tålmodig og fokusere på det jeg kan gjøre noe med. Hva jeg kan få til i stedet for hva jeg ikke kan få til, hva jeg vil bruke dette bittelille handlingsrommet til. Lese, blogge, meditere, kope for eksempel På en bedre dag kan jeg budsjettere annerledes. Når kart og terreng endelig kalibrerer, så er det uendelig mye en kan føle at en får til. Nøkkelen ligger i mestringen.
Og det skal jeg nok skrive mer om senere.
Jeg sender en varm klem til alle som trenger det i dag, og takk for at du tok deg tid til å lese bloggen min i dag.
❤️
SvarSlett