Monica er tilbake på bloggen

 

(Foto Christine Kristoffersen)

Hei! Hjertelig velkommen til min private skrivestue.  

Dette er en personlig blogg. Den skal handle om mine personlige opplevelser og betraktninger. Alt jeg har opplevd på denne jord og det jeg har fått ut av det. Jeg håper at det kan være til nytte for andre og at du som leser kan ha glede og nytte av at jeg deler fra mitt liv. Det kan vel virke navlebeskuende, men når sant skal skrives, har jeg ikke så mange andre historier å fortelle. 

Jeg kunne snevret og spisset en blogg til et spesielt tema. Jeg har reist mye og langt både utvendig og innvendig gjennom et 52 år langt liv. Jeg har tatt klassereisen, dannelsesreisen, og utenlandsreisene. Jeg har utdannet meg både i tradisjonelle og utradisjonelle institusjoner. Jeg har bygget karriere, blitt brutt ned av sykdom og bygget meg opp igjen. Jeg har giftet meg, skilt meg og fått barn - og mistet et barn. Jeg har vært på uendelig mange turer, og stort sett hele mitt liv har jeg vært hundeeier. Jeg er oppdatert og engasjert i samfunnsspørsmål og jeg er blitt åndelig åpen og undrende. Jeg leter fremdeles etter meningen med livet, kjærligheten og den gyldne vei. Innimellom hender det at jeg tror jeg at jeg er i mål. For så å bli kastet tilbake til start. 

Når alt skal ned i en blogg, føles det likevel ikke riktig å begrense noe til et tema. 

Jeg blogget på denne plattformen i flere år fra 2010. Det ble 100 innlegg om ymse tema som falt meg inn. Drivkraften bak den bloggen var rett og slett å kunne uttrykke seg fritt etter mange år i akademia der kravet til uttrykket er svært begrensende og regnes som en del av ferdighetene. Jeg elsker å uttrykke meg, men å bli begrenset hadde satt langt dypere sår enn jeg hadde forstått. Det var derfor viktig å kunne få uttrykke seg helt genuint og intuitivt. Uten mål, visjoner, en spesiell mening. Altså fritt for alt man ville få råd om av en rådgiver. Jeg trivdes med det. Det er annerledes. Men det er meg. Det er genuint. Det var også en personlig blogg. På et vis ble jeg ferdig med den. Men skrivegleden, eller skrivetrangen er vel mer dekkende, og trenger seg stadig på. 

Så skal jeg fortelle litt mer om meg selv. 

Da jeg var liten, var jeg eldste søster i en familie på fire. Mor, far og en lillesøster. En hund ved navn Fidel, en undulat ved navn Carola og en katt som het Esmeralda. Ikke alle samtidig, heldigvis.

Jeg gikk på Vevelstad barneskole på Langhus og ungdomsskoletiden ble delt mellom Langhus og Ski. Da jeg tok videregående, ble det på Ski, samfunnslinjen. Deretter fulgte 7 år på Universitetet i Oslo hvor meg gjorde meg ferdig med juridisk embetseksamen og grunnfag i kriminologi før jeg sa meg fornøyd med utdanning og tok fatt på en yrkeskarriere som det viste seg skulle dreie seg mest om ledelse og litt mindre juss. Etter mange år som leder, ble jeg motivert til å lære mer teori om ledelse og startet på et masterprogram i management ved BI i Oslo. Jeg rakk å fullføre første program om endringsledelse, før jeg måtte slippe taket for sykdom. Jeg ble akutt syk under et direktørmøte i 2007, og ble diagnostisert med TIA, små drypp som skyldes småkarsykdom. Jeg kom aldri til hektene igjen, selvom jeg er stabil på medisiner. Etter mange år med prøving og feiling i yrkeslivet, fikk jeg en ME diagnose og ble ufør i 2017.

Jeg giftet meg med Dag og vi bosatte oss på Kolbotn. Vi fikk to barn sammen, Martin og Henning med et års mellomrom, men det er bare Henning som lever i dag. Martin døde bare 1 dag gammel på Ullevål sykehus. Vi fikk oss rekkehus, enebolig og båt og tok til oss to hunder, Faun og Pan før vi skilte lag i 2012.

Fra da av endret livet mitt retning, jeg hadde vært syk noen år og etter hvert tok dette over for en identitet som yrkeskvinne og familiemamma. Jeg ble skilt, ufør og deltidsmamma. I 2020 flyttet jeg ut av Kolbotn. Jeg tok med meg min nye hund Baltazar og lot Henning bo igjen hos far på Kolbotn, og gjorde endelig alvor av å flytte til havet i Østfold. Nå bor jeg smart og greit i en enkel og lettstelt leilighet i Engelsviken. På den måten kan jeg bruke kreftene mine på det som betyr aller mest for meg; å gå turer ved havet og følge opp venner og etter hvert kanskje en partner.

Bak denne enkle oppsummeringen av livet mitt, skjuler det seg en god del levd liv. Jeg har opplevd mye, langt fra alt har vært frivillig. Jeg har brukt tid på å bearbeide og forstå mye av det som har skjedd i livet mitt. Jeg har hatt heiarop og gode hjelpere på veien, men det meste tar jeg kredit for selv. Den store healeren er naturen, naturligvis. Jeg har ingen oversikt over alle turskoene jeg har slitt ut siden jeg fant veien ut i marka på Sofiemyr tidlig på 2000 tallet. Da jeg var blitt overtalt av min daværende samboer og senere ektemann til å tro at forstadslivet var noe for en urban frøken i høye spisse sko med leilighet Kampen i Oslo. 

Det har vært store utfordringer og forandringer i livet mitt. Det er litt ekstremsport for en som er glad i det stabile i grunnkjernen. Men det har gitt anledning til mye refleksjoner ved siden av svennebrev i aksept og mestring. Selv om mine bearbeidede traumer og sorger ikke er lik noen andres, er det min erfaring så langt at det er mye å dele og dvele ved når jeg møter andre. I fysiske møter, eller i det skrevne rom hvor jeg ofte befinner meg.

Jeg skriver intuitivt, om det som faller i meg og følger energien den dagen. Og jeg tror på åpenhet. Jeg har respekt for at ikke alle er like glad i å dele, men er det noe jeg ønsker med å dele, så er det å bidra til et åpnere samfunn. Da tror jeg vi kan rive murer i stedet for å bygge dem, og bygge broer i stedet for å rive dem.  

Underveis publiserer jeg litt bilder. Min gode barndomsvenninne Christine Kristoffersen har tatt en del foto av meg og hunden min Baltazar som jeg publiserer sammen med noen av innleggene. Jeg er selv en ivrig amatørfotograf med iphone når jeg er ute og går i naturen, og jeg kommer også til å dele en del av disse underveis også. Jeg skal forsøke å huske på å kreditere fotografen underveis.

 

Velkommen til bloggen min!