Jul

Julaften for noen år tilbake sto jeg midt på Oxford Street i London. Gatene var fylt til randen av mennesker som passerte langt nærmere enn meteren på vei til og fra overfylte butikker og Londonbussene sto i kø nedover den julepyntede gaten så langt øyet kunne rekke. Klokken var 17 norsk tid og jeg sto helt alene i mylderet av Londonjul og tenkte på hvordan det var hjemme i Norge. De færreste er ute på denne tiden i Norge. Julekvelden siger på mens Sølvguttene synger julen inn, juleribba dufter fra kjøkkenet og tusen små barn løper forventningsfulle rundt juletreet med pakker. 

Det var min aller første jul alene. En skilsmisse, økende helseutfordringer og andre forhold hadde ført meg inn i en situasjon jeg ikke var forberedt på.  Jeg bestemte meg for å reise til London som jeg er så uendelig glad i. Denne julaften ettermiddag sto jeg helt alene på Oxford Street og var på vei til Sjømannskirken i London for å feire jul sammen med en masse mennesker jeg aldri hadde møtt. Jeg trodde det skulle bli vanskelig. 

Midt i mylderet der, i det øyeblikket, opplevde jeg noe som skulle prege meg mye senere. Jeg følte meg plutselig fylt av en kjærlighet det er vanskelig å forklare. I en egen liten boble midt på Oxford Street på julaften forsto jeg noe jeg ikke før hadde forstått. Julen er en tilstand. Den kan fylles, ramme og oppleves uavhengig av ytre omstendigheter.

Etter dette har julene mine vært annerledes og med litt ulikt innhold. Det ble ikke den første julen min i London og Sjømannskirken og jeg håper ikke det blir den siste. Jeg har også tatt med sønnen min til London og feiret jul der sammen med ham og en masse ukjente mennesker i Sjømannskirken. Jeg håper at han har med seg fine minner om en annerledes jul i sekken sin, og at han vet at julen kan by på overflod i mange varianter. 

Jeg har alltid kommet til Sjømannskirken alene, men aldri forlatt selskapet alene. Jeg har truffet nordmenn på reise, utvandrede som kommer med sine britiske kjære for å feire på tradisjonsrikt vis, og noen som meg; som trengte å komme vekk fra den unisone juleidyllen i Norge og alt den kan by på. Å møte fremmede alene, i en situasjon som egentlig er litt sårbar, gir fantastiske muligheter for å møtes nettopp der. I sårbarhet, kledd ned for staffasje og ytre omstendigheter som kan stenge oss inne og gjøre oss adskilt. Opplevelser jeg aldri ville vært foruten. 

Jeg har fått høre livshistorier som gjør dypt inntrykk, møtt mennesker i terminalfase av kreft hvor livet banker på i et forunderlig strekt lys, jeg snakket med unge forventningsfulle mennesker på jorden rundt reiser, jeg har ledd av røverhistorier fra "gamlelandet" iblandet litt demens og norsk-engelsk, og jeg har sørget sammen med andre som har måttet reise fra alt som ble for vanskelig med jula hjemme. Oppløste familier, konflikter som ikke lar seg løse og litt for mye forventninger om julestri og gaver kan bli i overkant mye.  Alt rammet inn i en julepyntet kirke med Gudstjeneste og nattverd om man ønsker det. Juletre og julesang. Og en fantastisk kokk som har gått mange ekstra steg for oss og skaffet både juleribbe og pinnekjøtt. Og jeg har nesten kysset nissen!  

Julen er ikke for alle og ikke på alle vis. En tradisjonsrik norsk jul setter oss på mange prøver. Den byr på så mye. For noen altfor mye. Alt som er vanskelig kommer på et vis løpende og banker på. 

For noen er julebudskapet det viktigste. Jeg er ikke religiøst troende, men regner meg etter hvert som et åndelig menneske. Alle julene som egentlig skulle bli vanskelig har utfordret meg på grunnstenen og gjennom dette har jeg lært  meg selv bedre å kjenne. Gjennom dette har jeg også blitt bedre kjent med andre. Også fremmede. På den måten kommer jeg nærmere både meg selv og andre. Det er kanskje et julebudskap i seg selv. Og det er ren og pur kjærlighet for meg.

I år blir julen feiret her hjemme i mitt vakre Engelsviken. Jeg har landet på mange måter i livet mitt nå. I år skal jeg forsøke å ta tilbake litt av juletradisjonene mine fra tiden før. Det gjelder å ha ambisjonene lave og justere underveis. Og evaluere etterpå. Men selv om julen blir tradisjonsrik og fin, er jeg definitivt ikke den samme denne julen som før alle endringene i livet mitt tok meg. Det har vært sårbart og smertefullt. Men i min julesekk finnes det både håp og kjærlighet. Jeg ser ikke bort fra at dette var den beste julegaven jeg kunne få. 

En riktig fin førjulstid ønskes alle lesere av bloggen min.