Forundringen

Da jeg var liten lurte jeg på mye rart. 

Jeg lurte blant annet på på hvor utlandet er, hvorfor noen land går til krig mot seg selv (borgerkrig), og hvorfor noen frivillig påtar seg ansvaret for terrorhandlinger og på den måten angir seg selv. Da jeg vokste litt til og vi lærte om forurensning på skolen, lurte jeg på hvorfor ingen politikere løp og stoppet alle utslipp umiddelbart for å unngå fisk og plantedød mens begrepet politisk vilje og prioriteringer ble introdusert for et ungt sinn. 

Jeg lurer i grunnen på ganske mye enda. 

Jeg lurer på hvorfor jordas fattige befolkning finner seg i å sitte i fattigdom og nød mens noen av oss mesker oss med overflod vi ikke lenger vet hvor vi skal gjøre av. Hvordan nybakte mødre glemmer løvemammaen i seg og blir sittende med et malariasykt barn, et sultende barn og et uvaksinert barn og møter sin skjebne i sakte film. Mens vi demonstrerer for vår rett til å la være å vaksinere, sitter en større andel av oss i strøk hvor vaksiner ikke er tilgjengelig. 

Vi klager over dårlig behandling hos fastlege og sykehus og søker erstatning for feil behandling, mens det sitter horder av mennesker kun få timers flytur unna uten verken medisiner eller annen akutt behandling for livstruende sykdommer, parasitter og virus/bakterier. 

Jeg har en stund lurt på hvordan vi kom på det der med grenser og adskillelse. Kom vi ikke sånn cirka på samme tid og til samme sted? Når verden først er grådig ulikt fordelt, hvorfor stadfester vi det med fysiske og tekniske sperrer? Vi lager egne landegrenser, handelsrestriksjoner via tollsystemer for på verne om oss selv, og vi inngår allianser med andre for å være større i et indre marked. 

Jeg har lurt på hvorfor noen av oss holder ut med oss selv, men kanskje mer så lurer jeg på hvorfor resten av oss faktisk respekterer grensene våre? Under flykningestrømningene for noen år siden, så jeg bilder på TV som jeg lenge hadde sett i mitt indre; mennesker i nød som kom gående til fots mot bedre horisonter. Jeg er ganske sikker på at jeg her jeg sitter i all min velferd, hadde løpt, skreket og rebellet om barnet mitt var i noen som helst nød når jeg visste at det var hjelp å få men ingen løftet en finger for å gi meg det. Jeg hadde sittet i en av de båtene, livredd, iskald og kanskje syk for skaffe mitt barn noe bedre enn jeg selv fikk. Selvsagt hadde jeg det. Hvor er alle disse mammaene? 

Men aller mest; hvor er vi?

Og sånn undrer jeg meg. Det er fremdeles vanskelig å forstå enkle vedtatte sannheter. Selv for en ganske voksen dame på 52.