Akseptert

                                                

For noen år siden fikk jeg et oppdrag som gikk ut på å rådføre ledelsen i en organisasjon som slet med  interne utfordringer. Jeg hadde laget en analyse med forslag til tiltak. Rapporten var lang og jeg hadde lagt ned mye arbeid og egen erfaring som leder og medarbeider i å finne balanserte råd. Jeg forventet kritiske spørsmål og ulike drøftinger om grunnlag og tiltak. Jeg var godt forberedt. Da jeg skulle presentere rapporten muntlig for topplederen, ble jeg avbrutt midt i den innledende runden. Han forsto innholdet i budskapet umiddelbart. Veien ledelsen var på, var ikke farbar, i allefall ikke uten smertelige kamper og diskusjoner. Saken var tapt. Han reiste seg og ga sin sekretær beskjed om å gjennomføre alle foreslåtte tiltak i rapporten for å imøtekomme organisasjonen. Så var han ferdig med hele saken. En demonstrasjon av radikal aksept som gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg hadde nok ikke klart det samme kunststykket selv. Jeg hadde hatt behov for å forstå hver setning, grunnlaget, jeg hadde hatt behov for refleksjoner, omveier, diskusjoner og tenkepauser. Selv om jeg kanskje også hadde forstått budskapet like fort. Et sted langt der inne. 

Det handler ikke om å ha rett, men om å få fred. Da kan det bli rett.

I forlengelsen av mitt blogginnlegg om endringspotensialet i tap, ble jeg inspirert til å skrive litt om aksept. Jeg har vært elev lenge, og har strøket mange ganger. Å akseptere noe man ikke kan endre, er veien til endring. De gangene jeg har bestått, har jeg fort forstått at muligheten til å mestre egne  utfordringer og forstå andres ligger i å forstå det frigjørende og helende i full og hel aksept. Det er som det er. Verken mer eller mindre. 

Det har tatt meg lang tid å forstå at det ikke handler om å gi opp. Kanskje klarte ledelsen å komme i mål likevel. Men ikke da, og ikke på den veien de var hvor motstanden rett og slett var for stor og hadde begynt å leve sitt eget liv.

Fra mitt eget personlige liv er eksempelet om veien fra sykdomsdebut til aksept av totalt nye livsbetingelser det beste i denne sammenheng. Det tok mange år og ulike veier, utholdte smerter og uverdige og kanskje unødvendige kamper før jeg kom til et sted i livet, langt fra der jeg var. Men hvor livet har en helt ny mening, noe jeg ikke kunne forutse eller forstå. Fantastiske muligheter jeg verken så eller ønsket meg, ro og nye blanke dager. Noe savn og sorg, undring og sinne fremdeles. For det er mye jeg ikke kan få. Men jeg har en tilværelse der jeg kjenner til det meste i og utenfor meg selv. Det gir meg ro. Og da kan en ny vei åpenbare seg. Når kampen for det tapte er tapt for godt. Og det er akseptert. Jeg er ikke den eneste jeg vet om som har reist meg etter å ha blitt slått ut gang på gang av sykdom og symptomer, gått på, igjen og igjen. 

For meg ble vendepunktet samtale med en lege som ringte meg etter å ha lest min journal i en annen tilfeldig sammenheng. Hun ba meg få en ME utredning et sted med kompetanse. Jeg hadde vært kasteball etter at slagavdelingen ikke lenge kunne gjøre noe for meg. I løpet av den samtalen, forsto jeg det jeg ikke hadde forstått, eller rettere sagt akseptert på mange år. Jeg var ikke i stand til å holde på det som hadde vært. Jeg kunne ligge nede for telling i måneder og reise meg under mottoet "den som gir seg er en dritt" og gå på igjen. Og igjen. Det samme ville utspille seg etter dager, uker eller i beste fall noen måneder. Jeg ble fullstendig sengeliggende med inflammatoriske smerter i hele kroppen og hjernen, muskler full av melkesyre, hjernetåke og fullstendige utmattede evner i alle varianter. Ingen hadde jo fortalt meg dette, og med et samfunn og system som handler om å piske alle på bena, inklusive meg selv, så var jeg sjanseløs. Den påfølgende utredningen og mestringskurs og møte med andre likesinnede ga meg egentlig ingen ny vitenskap. Jeg hadde endelig akseptert. Noe jeg hadde visst veldig lenge. Det gikk ikke lenger. Det måtte en helt ny kurs til. Terrenget var helt nytt. På tide å tegne nye kart. Fra da av handlet alt egentlig bare om å sette ting i system. Mitt nye system.

Jeg var endelig kommet i posisjon til å mestre. Fra da av har alt endret seg for meg og jeg har funnet livskvalitet og verdighet i å mestre det som er. Ikke det som var, eller burde vært.

En fin fin venn av meg som slet i mange år med ulike utfordringer, fikk sitt mestringsgjennombrudd da en venn brutalt ærlig utfordret ham på forestillingen om at livet skal være rettferdig. Han hadde, kanskje ubevisst hengt fast i forestillingen om at alt var så urettferdig og slik skal det ikke være. Livet er ikke rettferdig, begrepet er i allefall ikke en konstant og objektiv målbar størrelse. Å akseptere dette, hadde gitt ham en slags fred. En aksept. 

I endring ligger mulighetene. I aksept ligger muligheten for endring. 

Men det er viktig å ha respekt og ydmykhet for at vi alle har vår egen vei til aksept. Jeg skulle selvsagt hatt noe av evnene til den topplederen, men min vei har vært den viktigste for meg. Man må stole på - og nettopp- akseptere sin egen prosess. Også at andre har sin.

En riktig fin helg ønskes alle lesere av bloggen.